Torgersensaken

• Innledning
• Saken mot Eskeland − med hilsen Gjenopptakelseskommisjonen
• Inhabile medlemmer i Gjenopptakelseskommisjonen
• Bevisfusk − en kommafeil
• Brudd på menneskerettighetene − ingen betydning
• «Vitenskapen får uttale hva de vil…»
• Benektning av beviselige fakta
• Fører nye «bevis» − ingen mulighet til kontradiksjon

Innledning
[Gå til toppen av siden] [Neste avsnitt]
Den 16. juni 2008 var det et halvt århundre siden Fredrik Fasting Torgersen ble dømt for seksualdrap på en 16 år gammel jente i Skippergata i Oslo. At Torgersen er uskyldig i drapet på Rigmor Johnsen, kan enhver forvisse seg om ved å bruke noen minutter på å studere bildemateriale fra tannbittbeviset, som nå for første gang er publisert.
Det er en utbredt oppfatning i opinionen at Torgersensaken kun gjelder Torgersen og hans private behov for oppreisning etter 50 års urett som uskyldig dømt. Denne oppfatning deles ikke av oss som jobber med saken. Torgersensaken handler ikke så mye om Torgersen, men heller om et rettsvesen på ville veier.
Torgersens åpenbare uskyld i drapet er ikke lenger det mest opprørende. Det opprørende er snarere at påtalemyndigheten og Gjenopptakelseskommisjonen ikke skyr noe middel for å unngå å måtte gjenoppta saken.
Vi vet ikke hvorfor det er så stor motvilje mot gjenopptakelse. Men det er lett å påvise at argumentene og midlene som brukes er uakseptable.

Saken mot Eskeland − med hilsen Gjenopptakelseskommisjonen
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Torgersens fullmektig, professor Ståle Eskeland, ble i fjor saksøkt for 300.000 kroner av drapsofferets bror, Kjell Granly, og ble dømt for ærekrenkelser 3. april. Saksøkeren føler seg krenket av uttalelser i et notat som Eskeland i sin tid utarbeidet på oppdrag av politiet, og i tolvte time oversendte Gjenopptakelseskommisjonen. Da kommisjonen fikk notatet i hende, hadde den allerede konkludert med at Torgersen er skyldig. Det naturlige valget ville da vært å legge notatet til side. I stedet valgte kommisjonen å diskreditere Eskeland ved å publisere hypotesene i notatet og gi offentligheten inntrykk av at de inngikk blant begrunnelsene for kravet om gjenopptakelse. Men det gjorde de altså ikke.
Hypotesene i notatet var selvfølgelig aldri ment for offentliggjøring.
Hypotesene skal heller ikke oppfattes som «påstander» eller «beskyldninger». Boken «… aldri mer slippes løs …» førte for nesten ti år siden til politianmeldelse fra en pårørende til en annen beboer i Skippergata 6b, en beboer som for all del ikke hadde noe med familien Johnsen å gjøre. Boken antyder at denne beboeren kan ha vært drapsmannen. Anmeldelsen ble henlagt. Flere folk burde ha vært etterforsket for drapet i Skippergata 6b. Ville en slik etterforskning − eller å foreslå slik etterforskning − ha vært ærekrenkende?
Å bli etterforsket i en sak kan alltids oppfattes som krenkende; å bli foreslått etterforsket i en sak kan også oppfattes som krenkende. Dommen mot Eskeland gjør vitneutsagn til politiet om til potensielle ærekrenkelser, hvis politiet velger å offentliggjøre avhør og tips som «påstander» og «beskyldninger». Gjennomtakelseskommisjonen er også et organ med etterforskningsmyndighet. Skal dommen få presedens, innebærer det at enhver som anmelder noen til politiet på forhånd bør være sikre på fellende dom for å unngå faren for å bli dømt − for injurier.
Og om hypotesene i notatet var krenkende for Granly, ble de vel ikke mindre krenkende av at kommisjonen med brask og bram offentliggjorde dem?
Etter at Gjenopptakelseskommisjonen publiserte hypotesene, bekostet den advokat for Granly, slik at han kunne saksøke Eskeland for hypotesene som Gjenopptakelseskommisjonen gjorde et stort nummer av i pressen.
Granly har status som vitne i denne saken. Han fikk altså bekostet advokat på skattebetalernes regning, mens Torgersen ble nektet det samme.
Spørsmålet er ikke minst om kommisjonen har mandat til å bekoste advokathjelp til et vitne i saken mot en part i samme sak.
Man bør også spørre seg om hva alt dette sier om Gjenopptakelseskommisjonens habilitet i saken.
Les også Ottar Brox: En merkelig dom, fra Klassekampen 30. juni 2009.

Inhabile medlemmer i Gjenopptakelseskommisjonen
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Advokat Erling Moss har påpekt at Gjenopptakelseskommisjonen har hatt to inhabile medlemmer under behandlingen av Torgersensaken.
Moss har påvist at Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse i 2006 er ugyldig fordi advokat Erling O. Lyngtveit som varamedlem av kommisjonen deltok ved behandlingen av Torgersensaken. Som fullmektig hos Riksadvokaten i 1980-årene underskrev Lyngtveit et dokument som handlet om fortsatt sikring av Torgersen.
Som assisterende politilege i Oslo i 1976 underskrev Inger Thoen Nordhus en erklæring om Torgersen, med tilråding om at «sikringen på ny skjerpes ved at han anbringes på Ila sikringsanstalt». Thoen Nordhus deltok da kommisjonen 12. oktober 2007 tok avgjørelsen om kommisjonens egen habilitet til å behandle også en ny begjæring om gjenåpning av straffesaken.
Kommisjonen blir ofte omtalt som et «uavhengig forvaltningsorgan». Nå er ikke denne uavhengigheten større enn at kommisjonens medlemmer utnevnes etter innstilling fra Justisdepartementet. At Justisdepartementet har klart å innstille to inhabile personer som medlemmer av kommisjonen er intet mindre enn en oppsiktsvekkende tilfeldighet.

Bevisfusk − en kommafeil
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
I 2007 ble Gjenopptakelseskommisjonen anmeldt for bevisfusk i Torgersensaken. Den hadde, uten at det var dekning for det, oppgitt Aftenposten 12. juni 1958 som bevis for at Torgersens forsvarer må ha kjent til avhør av vitner som i politiforklaringer hadde gitt Torgersen alibi. Kommisjonen var på forhånd advart, ettersom Torgersens advokat uttrykkelig hadde protestert da statsadvokat Anne Katteland begikk samme feil året før. Da kommisjonen likevel gjentok feilen, må det kalles bevisfusk. Ettersom sakens fakta nå ikke kunne benektes, bagatelliserte kommisjonens daværende leder Janne Kristiansen bevisfusket som rene kommafeil og uten betydning for spørsmålet om gjenopptakelse.

Brudd på menneskerettighetene − ingen betydning
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
I dag er altså alle, også Gjenopptakelseskommisjonen, enige om at det ikke kan sannsynliggjøres at Torgersens advokat i 1958 fikk vite om disse, for Torgersen helt avgjørende vitnene, som ble avhørt fire dager før dommen falt, og ikke ført under hovedforhandlingen. Heller ikke i ettertid, altså etter at Torgersen var dømt i 1958, er det noe som tyder på at disse vitnenes eksistens var kjent, snarere tvert imot. Påtalemyndighetens underslag av vitnene var ulovlig etter norsk rett og et brudd på de europeiske menneskerettighetene. Dermed foreligger det en utvilsom grunn for gjenopptakelse.
Men når Gjenopptakelseskommisjonen allerede nå, før saken som skal korrigere dens feil er behandlet, avviser at politiets underslag av vitner i 1958 er en gjenopptakelsesgrunn, har den på forhånd tatt stilling i den nye saken og dermed gjort seg inhabil.

«Vitenskapen får uttale hva de vil…»
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Det har i alle år vært en kjent sak at Torgersen ble dømt av det daværende statsadvokat Lauritz Dorenfeldt kalte «tause vitner», nemlig tre tekniske bevis (tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset). Gjenopptakelseskommisjonen forsøker på den ene side å bortforklare det faktum at dagens sakkyndige anser disse bevisene for å være verdiløse og på den annen side betydningen av de samme bevisene for domfellelsen i 1958.
For det første betegner Gjenopptakelseskommisjonen tvil om bevisene som «oppkonstruert». Nå er ikke denne tvilen mer oppkonstruert enn at også Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har gjort seg skyldig i den. DRK underkjenner nemlig to av de tekniske bevisene som verdiløse (det tredje, barnålbeviset faller utenfor DRKs kompetanseområde).
For det andre betegner Gjenopptakelseskommisjonen konklusjonen fra dagens sakkyndige − at de tekniske sporene ble feiltolket i 1958 og er verdiøse som bevis for Torgersens skyld − som «et engasjert partsinnlegg». Gjenopptakelseskommisjonen har ikke gitt noen analyse eller begrunnelse for slike ytringer, for som Janne Kristiansen sa det på TV2-nyhetene: «Vitenskapen får uttale hva de vil…».
Vi kan selvsagt ikke godta en gjenopptakelseskommisjon som likestiller vitenskap med tro.

Benektning av beviselige fakta
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Når de tre tekniske bevisene har vist seg å være uten verdi − tannbittbeviset beviser sågar at Torgersen må utelukkes som drapsmann − blir den selvsagte konklusjonen at Torgersensaken må gjenopptas. I stedet prøver kommisjonen å redde seg ved å påstå at det er uvisst hvilken vekt hvert av de tekniske bevisene ble tillagt i 1958.
Når det gjelder tannbittbeviset, skriver kommisjonen:
«Domfellelsen i 1958 var basert på kjennelse av en jury, som ikke begrunner sin avgjørelse. Gjenopptakelseskommisjonen legger til grunn at domfellelsen skjedde på grunnlag av et bredt bevisbilde der mange forhold samlet pekte mot Torgersen som gjerningsmann. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesielt stor vekt.» (Gjenopptakelseskommisjonens Avgjørelse, s. 158 pdf-utgave, s. 161 trykt utgave)
Sammenlikner man dette med hva oslopressen refererte fra hovedforhandlingen i juni 1958, blir det åpenbart at det er en grov usannhet som kommisjonen legger til grunn.
Stilt overfor tannlege Strøms kategoriske vitneprov, som VG kalte hans sakkyndige uttalelse, hadde juryen intet valg, ingen mulighet til å frifinne Torgersen.
Heller ikke for de andre tekniske bevisene, finnes det rom for noen tvil om betydningen for domfellelsen.
Om avføringsbeviset siterte Dorenfeldt den sakkyndige Henrik Printz og konkluderte at:
«det måtte være overveiende sannsynlig at fæces på Torgersens sko m.v. skrev seg fra liket.»
Om barnålbeviset skrev Dorenfeldt:
«Dette er et naturvitenskapelig bevis av første klasse, fordi det viste seg at det her gjaldt barnåler av en så ekstraordinær art at de sakkyndige kunne trekke konklusjoner som ellers ikke ville vært mulige.»
Om tannbittbeviset siterte statsadvokat Dorenfeldt de sakkyndige Ferdinand Strøm og Jens Wærhaug:
«Det er Torgersens tenner som har avsatt bittet. Jeg er overbevist.»
Å benekte at de tre tekniske bevisene spilte hovedrollen i domfellelsen er derfor beviselig feil. Ettersom Gjenopptakelseskommisjonen på forhånd var gjort uttrykkelig oppmerksom på dette i Bevisene i Torgersen-saken, er det ingen overdrivelse å kalle dette fusk, altså grov uforstand i tjenesten.
Det kommisjonen gjør, er å behandle de ugyldige tekniske bevisene hver for seg, slik at for hvert ugyldige bevis, tviler kommisjonen på hvilken vekt akkurat dette beviset ble tillagt, og henviser i stedet til helheten av bevisbildet. Som skyvepølsa på brødskiven utsettes konsumering av substansen, fellende bevis, inntil vi sitter igjen med «helheten» av et bevisbilde som ikke består av noe som helst.
Man fristes til å spørre: Hvis det ikke var bevis som Torgersen ble dømt etter i 1958, hva var det da?

Fører nye «bevis» − ingen mulighet til kontradiksjon
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt ]
Gjenopptakelseskommisjonens mandat er å vurdere holdbarheten av de bevis som lå til grunn for domfellelsen i 1958. Men siden det ikke finnes bevis som fortsatt kan regnes som fellende, tyr kommisjonen til nye «bevis», i form av sladder og mistenkeliggjøring av Torgersen.
• For det første kan alle disse «bevis» tilbakevises.
• For det andre ble ikke disse «bevis» ført i 1958.
• For det tredje er de ikke fellende, og grenser til det usaklige.
Som advokat Jan Tennøe har påpekt i Juristkontakt nr. 2-2007, tilkommer det ikke Gjenopptakelseskommisjonen å føre nye bevis til skade for domfelte. Slike bevis kan eventuelt føres i en ny rettssak, med full mulighet til kontradiksjon for Torgersen, altså full mulighet til å si imot.

Alle må forstå at hvis rettssikkerheten ikke gjelder for Torgersen, gjelder den egentlig ikke for noen. Finner vi oss i den urett som ikke rammer oss selv, kan den i neste omgang også ramme oss selv. Det er hensynet til vår egen rettssikkerhet og rettssikkerheten til våre etterkommere som gjør at vi bør engasjere oss litt i denne saken.
Det er vår plikt som borgere å kreve at forvaltningen ikke opptrer som part i saker den har til behandling, at det vitenskapelige sannhetsbegrep beholder den status det tilkommer i et opplyst samfunn og at rettsikkerheten gjelder for alle, også for Fredrik Fasting Torgersen.