Ett alibi, to vitner og tre tekniske bevis

Natt til lørdag 7. desember 1957 ble Fredrik Fasting Torgersen arrestert i Havnegata ved Østbanestasjonen (nå Oslo S) i Oslo, mistenkt for sykkeltyveri. Mens 23-åringen satt i politibilen, på vei til avhør, kom det inn melding på politiradioen om at en jente var funnet drept i en leiegård i Skippergata. Torgersen ble straks mistenkt for drapet. Det skulle gå mer enn 16 år før han slapp ut av fengsel.
Her skal vi fortelle om Torgersensaken i korte trekk. En detaljert drøfting finnes i Bevisene i Torgersensaken av Ståle Eskeland og Camilla Juell Eide & Erling Moss «… aldri mer slippes løs …»
Denne innføringen bygger på begge fremstillinger, samt på Torgersensaken av Michael Grundt Spang (1973), det eneste forsøk i bokform på å ta dommen av 1958 i forsvar.


Innhold

Mistanken mot Torgersen
[Gå til toppen av siden] [Neste avsnitt]
Grunnen til at Torgersen ble mistenkt, var at han var en gammel kjenning av politiet. Han var prøveløslatt fra fengsel, der han sonet en dom for et voldtektsforsøk på moren til en av hans venner. Torgersen hevder at han er uskyldig også i den saken. Derimot innrømmer han å ha vært med på et øltyveri og et innbrudd.
At han prøvde å stikke av da han ble pågrepet denne kvelden, styrket også mistanken mot ham. Torgersens egen forklaring på fluktforsøket var at han hadde drukket; det hadde han ikke lov til under prøveløslatelsen.
Nå ble han altså mistenkt for seksualdrap på 16 år gamle Rigmor Johnsen. Liket av jenta ble funnet under en kjellerlem i bakgården. Obduksjonen viste at hun hadde blødd kraftig. Ansiktet var fullt av blod som hadde rent fra nese og munn og den tynne ulljakken var gjennomtrukket av blod på nesten hele forsiden. Noen hadde laget et bål rundt den døde, men det hadde ikke tatt ordentlig fyr. Ulmebrannen førte til at brannvesenet ble varslet og liket ble oppdaget.
Politiets etterforskere fikk mistanke om at tilfellet hadde kommet dem til hjelp, at fisken allerede sprellet i garnet. Alle etterforskning ble derfor rettet inn mot Torgersen, for å vise at han var skyldig. Andre perspektiver på saken kom ikke i betraktning. For eksempel ble ingen av vennene til Rigmor Johnsen avhørt. Allerede tirsdag morgen hadde avisene bilder av Torgersen. Avisenes krimreportere fungerte stort sett som mikrofonstativ for politiets etterforskere. Alle gikk ut fra at politiet hadde skjellig grunn til å mistenke Torgersen.
Alt som var mistenkelig ved Torgersen ble fremhevet. Men ting som tydet på at han ikke var skyldig, for eksempel at han i politibilen etter arrestasjonen pratet med politifolkene om kveldens boksestevne og overhodet ikke reagerte da meldingen om funnet av et kvinnelik i Skippergata kom inn på politiradioen, ble bare tegn på at han var «iskald».

Politiets drapsteori
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Torgersen hadde vært på Kafé Hjerterom i Pilestredet og forlatt kafeen ca. 22.30. Ca. 22.40 ble han observert utenfor Grand Café i Karl Johans gate.
Rigmor Johnsen hadde vært ute med kjæresten sin kvelden hun ble drept. De tok avskjed ved Jernbanetorget ca. 22.40 og så gikk Rigmor hjem. På vei hjem kjøpte hun to epler i boden til Esther Olsson i Dronningens gate 25. Overfor Olsson beklagde 16-åringen seg over at en mann fulgte etter henne. Ifølge politiets drapsteori var denne mannen Fredrik Fasting Torgersen.
Olsson sa til mannen at han skulle la Rigmor være i fred. Ikke desto mindre fulgte han henne helt hjem. Underveis ble de to iakttatt av flere vitner, dessuten ble de observert utenfor Skippergata 6b. Inne i gangen ble de observert ved trappen av Olga Eriksen som bodde i 2. etasje. Dette er siste gang noen har sagt at de så Rigmor Johnsen i live.
Ingen av disse vitnene kunne med sikkerhet si at det var Torgersen de hadde sett.
Esther Olsson mente mannen var omkring 30-35 år, altså rundt ti år eldre enn Torgersen, ikke snakket Oslo-dialekt og hun mente at hun kjente ham igjen dagen etter på en ølbar på hjørnet av Dronningensgate. Men politiets etterforskere gikk ut fra at mannen var Torgersen.
Ifølge politiets drapsteori skal Torgersen ha drept jenta en gang mellom 23.00 og 23.30 på den lille trappeavsatsen som ledet fra gangen ut til den indre gårdsplassen, båret liket ut på gårdsplassen, åpnet de to lemmene til kjellerrommet og anbragt liket der. Han bygde opp et bål av papp, ni store trelemmer, planker, en sofa og et gammelt juletre i stummende mørke, da det ikke fantes lys i kjelleren. Siden han ikke hadde noe å tenne på med, dro han hjem for å hente fyrstikker.
Han gikk til Youngstorget, tok der en drosje som kjørte ham hjem til Lille Tøyen. Han ankom ca. 24.00. Her byttet han klær og sko og spilte musikk på rommet sitt i 2. etasje. Etter ca. en halv time dro han tilbake til Skippergata for å tenne på bålet. Han parkerte sykkelen på andre siden av gaten, bak døren i Skippergata 9. Så gikk han over gaten, gjennom gangen og inn på gårdsplassen, ned gjennom kjellerlemmen og tente på bålet med i alt 11 fyrstikker. Deretter gikk han ut, krysset gaten, tok sykkelen sin og syklet hjemover. Da han kom til Østbanen ble han pågrepet og arrestert, mistenkt for sykkeltyveri.

Problemer ved politiets drapsteori
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Det er flere problemer ved politiets drapsteori. Her skal vi bare ta opp to av problemene.
Det første problemet er at teorien er usannsynlig. Det er usannsynlig at Rigmor Johnsen skulle ha tatt med seg en totalt ukjent mann som hadde fulgt etter henne inn i oppgangen og ikke bedt folk som iakttok dem om hjelp til å bli kvitt den påtrengende mannen. Det mest sannsynlige var at hun kjente ham, i hvert fall delvis. Drapsmannens handlemåte − hvis han var Torgersen − er enda mer usannsynlig gitt at han ikke var kjent av noen i gården, ikke kjente forholdene i gården og hvert minutt han oppholdt seg der innebar risiko for å bli oppdaget.
Drapsmannen var heldig som ikke ble oppdaget da han hadde begått drapet. Den rimeligste handlemåten ville derfor vært å stikke av med én gang. Enda heldigere var det at han ikke hadde fått synlige spor av det blodige drapet på klærne sine. Ikke desto mindre tok han sjansen på å bære det blodige liket over gårdsplassen og anbringe det innerst i en kjeller der arbeidsforholdene var alt annet enn ideelle med en takhøyde på bare 140 cm.
Han var altså heldig for andre gang da han ikke ble oppdaget da han bar liket over gårdsplassen og ned i kjelleren og ikke fikk synlige spor på klærne sine av å buksere det blodige liket ned i det trange kjellerrommet.
Ettersom det ikke var spor etter voldshandlinger på epleposen og kåpen er det usannsynlig at disse ble flyttet samtidig med det blodige liket; epleposen og kåpen ble funnet ved siden av liket. Men da må Torgersen ha krysset gårdplassen enda to ganger, først for å hente kåpen og epleposen, og så for å bringe dem til kjelleren.
Det er en gåte at Torgersen visste at det fantes en sånn ulåst kjellernedgang der, ettersom gården lå i mørke og han aldri hadde vært der før. Mens han åpnet kjellerlemmen, må han ha lagt fra seg det blodige liket. Men det var ikke spor av dette på gårdsplassen. I kjelleren var gulvet dekket av slam og det var mye støv og skitt. Det ble ikke påvist fotspor i slammet og ikke slam på Torgersens skotøy. Ikke noe av kjellerens støv, skitt og slam fikk han på dressen og skoene sine. Men noen barnåler fra et gammelt juletre som lå der, havnet i bukseoppbretten hans, én av grannålene fant til og med veien helt til innerlommen av dressen hans!
Hvorfor skulle han bruke tid på å bygge opp et bål? Og hvordan klarte han det i stummende mørke?
Etter så ha unnsluppet usett fra alt dette, og uten synlige spor på dressen han var iført, vendte han så en times tid senere tilbake til åstedet, med den risiko det var for å bli oppdaget. Han kunne ikke vite om jenta nå var savnet og noen var ute for å lete etter henne.
Etter å ha drept jenta, forsøkt å voldta henne, etter å ha buksert det blodige liket ned i kjellerlemmen, alt dette uten at det kunne påvises et eneste ferskt blodspor på klærne hans, lager Torgersen angivelig et bål i en skitten kjeller med bare 140 centimeters takhøyde uten å få skitnet til dressen sin av det, og etter å ha unnsluppet usett fra alt dette og vært hjemme hos familien sin en times tid, vender altså drapsmannen tilbake til åstedet − for å slette eventuelle spor ved ildpåsettelse!
Et temmelig halvhjertet forsøk på ildpåsettelse, må vi bare fastslå. Var han Torgersen, kunne han ha spart seg det, for spor etter ham fantes heller ikke i kjelleren, enda han ikke lyktes med ildpåsettelsen. Derimot skal han på vei ut av gården ha lyktes å bli iakttatt av en dømt kriminell, bare noen minutter før han ble arrestert av politiet ved Østbanestasjonen.
Da han etter drapet tok drosje, tok han også sjansen på å bli gjenkjent av sjåføren. Å tenne på i kjelleren økte faren for å bli oppdaget. Alt dette vilt usannsynlige utgjør det første problemet ved politiets drapsteori.
Det andre problemet er at Torgersen hadde alibi.

Alibiet
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Politiets drapsteori opererer med svært trange tidsmarginer for at Torgersen overhodet skulle rekke å støte på Rigmor Johnsen denne kvelden. Hun gikk fra Jernbanetorget ca. 22.40; han passerte Grand Café omtrent på samme tid. Han må nærmest ha småløpt for å rekke ned til Dronningens gate og pølseboden. Men hva tyder på at Torgersen hadde hastverk denne kvelden? Og da Rigmor kom til pølseboden, beklagde hun seg over at en mann fulgte etter henne. Hvis denne mannen var Torgersen, burde han allerede ha rukket å følge etter henne noen minutter i det minste, slik at Rigmor skulle få tid til å føle seg forfulgt. Michael Grundt Spang, hvis bok Torgersensaken (1973) forsvarer politiets drapsteori, tenkte seg at Rigmor Johnsen kunne ha tatt en avstikker opp i Karl Johans gate først.
Det er dessuten merkelig at Rigmor lot den fremmede Torgersen følge seg inn i gården der hun bodde og ikke benyttet seg av Olga Eriksen som passerte til å unnslippe den ukjente plageånden.
Men den store gåten er Torgersens alibi ved at hans mor og søster avga samme forklaring som han.
Torgersen var altså arrestert. I arresten kunne han ikke kommunisere med sine pårørende. Han avga forklaring til politiet.
Forklaringen gikk ut på at han hadde fulgt en jente til sentrum, en jente som han hadde truffet på byen og som hadde blitt med ham hjem til Lille Tøyen der de hadde spilt plater. Han var bare på fornavn med denne jenta, hun het Gerd.
Da søsteren og moren hans ble avhørt på morgenen, avga de nøyaktig samme forklaring. Fredrik hadde vært hjemme og hadde hatt besøk av en pike. Denne piken hadde de ikke sett, men de hadde hørt skrittene hennes da hun gikk ned trappen fra Fredriks rom, mens Fredrik sto på kjøkkenet og snakket med moren før han lånte nevøens sykkel for å følge jenta ned til byen.
Ettersom det er utenkelig at Torgersen skal ha avtalt denne historien på forhånd, med tanke på å bli arrestert, har han faktisk alibi ved at han på den ene side, moren og søsteren på den andre, uavhengig av hverandre fortalte om dette damebesøket. Han må ha hatt en jente på besøk.
Påtalemyndigheten har forsøkt å komme denne forklaringen til livs ved å anta at Torgersen klarte å forlede søsteren og moren til å tro at han hadde besøk av en jente. Det betyr i så fall at Torgersen planla sitt alibi før han dro ned til åstedet igjen, med tanke på at han kunne bli arrestert! Ville det ikke da ha vært smartere å holde seg hjemme?
Påtalemyndighetens forklaring forutsetter to sinnstilstander hos Torgersen på ett og samme tidspunkt, to sinnstilstander som gjensidig utelukker hverandre. På den ene side er han «iskald» og psykologisk manipulerende, som en tryllekunstner eller illusjonist. På den annen side har han mistet hodet helt, i panikk besatt av en absurd tvangstanke om å dra ned til drapsstedet igjen for å tenne på, enda han regner med å bli arrestert, regner med det i den grad at han allerede planlegger sitt alibi ved å forlede sin mor og søster til å tro at han har en pike på besøk.
Politiet etterlyste den ukjente Gerd. Dessverre for Torgersen meldte hun seg ikke. Det kan tenkes mange grunner til at en ung kvinne for femti år siden ikke ville innrømme å ha vært med en ung mann hjem en fredagskveld. Hun kan for eksempel ha vært nygift, ektemannen sjalu og hun kan ha bodd hos og vært avhengig av sine svigerforeldre. For eksempel kan hun en snau uke etter drapet ha mistet jobben sin fordi arbeidsgiver ikke ville se arbeidsstedet innblandet i Skippergata-saken…
Men for politiet og pressen ble dette at hun ikke meldte seg som vitne et bevis for at Torgersen, hans mor og hans søster sammen avga falsk forklaring, hvordan nå det skulle være tenkelig.

Det første vitnet: Johanne Olsen
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Nesten et halvt år hadde ikke politiet noe annet vitne til støtte for sin drapsteori, enn Johanne Kristine Olsen. Hun var nabo til familien Torgersen på Lille Tøyen og sto ikke akkurat i noe vennlig forhold til familien. Hun meldte seg heller ikke selv som vitne; etter at hun hadde snakket med nabokona om sin observasjon, var det nabofruen Solveig Gundersen som varslet politiet, slik at Olsen for skams skyld måtte vitne. I forhør februar 1958 ga Olsen uttrykk for at hun var et motvillig vitne.
Olsen var heller ikke et vitne som knytter Torgersen til drapstedet, enn si selve drapet. Hun er ikke mer enn et vitne som skal ha sett Torgersen på en tid og et sted som er uforenelig med hans og moren og søsterens forklaring om at han hadde besøk av en kvinne.
Olsen forklarte at hun hadde gjenkjent Torgersen bakfra da han utenfor Eldorado kino i Torggaten kom forbi henne i stor fart bakfra. Da han nådde frem til holdeplassen på Youngstorget, steg han straks inn i en drosje. Dette skulle ha skjedd ca. kl. 23.50 da Torgersen ifølge politiets drapsteori var på vei hjem for å hente fyrstikker etter å ha drept Rigmor Johnsen.
Denne vitneobservasjonen er i seg selv så usikker at man ikke kan bygge på den. Til sammenlikning kan vi nevne at Odd Aulie sa han hadde sett Torgersen utenfor Sentrum kino rett før kl. 22.00, på et tidspunkt en rekke vitner og Torgersen selv sier at han var på kafé Hjerterom. Aulie tok altså feil, i hvert fall av tidspunktet. Men han fastholdt sin forklaring. Olsen kan også ha tatt feil.
Olsens forklaring er heller ikke bekreftet av andre opplysninger. To drosjesjåfører meldte at de hadde kjørt til sammen tre turer til Lille Tøyen natten til 7. desember, men ingen av dem kunne bekrefte at de hadde hatt Torgersen som passasjer. Statsadvokat Dorenfeldt mente at drosjesjåfør Stands forklaring var den som best passet med Torgersen som passasjer. Strand hadde to kjøreturer rett etter hverandre til Lille Tøyen. Den første turen fant sted nesten en halvtime før Johanne Olsens observasjon og drosjesjåføren husket passasjeren som en lys, spe mann i genser. Den andre turen var med en mann i mørk frakk og hatt. Her stemte tidspunktet, men ikke hatten, for Torgersen var i følge Olsen barhodet. Dessuten satte mannen med hatten seg inn i drosjen fra motsatt side av hva Olsen iakttok. Ingen av sjåførene husket Torgersens karakteristiske brun- og hvitstripete dress; heller ikke Olsen nevnte denne dressen da hun første gang avga forklaring.

Det andre vitnet: Ørnulf Bergersen
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Det andre vitnet var den kriminelle Ørnulf Bergersen. Han nagler Torgersen til åstedet! Eller gjør han det?
I dette tilfelle er vi faktisk i den sjeldne situasjon at to vitner er mindre troverdige enn ett. Bergersen er nemlig ikke den eneste kriminelle som nagler Torgersen til åstedet, selv om Bergersen er den eneste som får stille i retten. Nesten et halvt år før ham stiller Rolf Evald Johannesen (37) opp og gjør det samme! Den 30. desember 1957 forklarer Johannesen til politiet at han hadde sett Torgersen utenfor Havnekafeen i Rådhusgata «en gang i tiden 23.00-23.30». Johannesen er da nettopp satt i varetekt. Neste dag ber han om å få snakke med politifullmektig Haukenæs, og opplyser at Torgersen hadde fortalt at han hadde vært i klammeri med en jente og at Torgersen hadde opplyst at han hadde bitt jenta i brystet.
Det var ikke første gang Johannesen var vitne i en drapssak. Som 17-åring, i 1938, hadde han vært politiets hovedvitne i Mary-saken, heller ikke den gang et spesielt overbevisende vitne. Skal vi være litt ondskapsfulle, kan vi vel si at Johannesen var brukt opp som drapsvitne.
Det faktum at den andre som nagler Torgersen til åstedet, Ørnulf Bergersen, også var kriminell, lar oss ane et system av kriminelle kronvitner: Først Johannesen i Mary-saken, så Johannesen i Torgersensaken, og så Bergersen i samme sak…
Vi vet at Bergersen i kjølvannet av sin opptreden i Torgersensaken fikk ettergitt over ett år av en straff han skulle sone. Det var ingen saklig grunn til dette, men vi kan selvsagt ikke bevise at det skyldtes at han stilte opp og hjalp til med å få Torgersen dømt.
Politiet var klar over forklaringen til Bergersen før den rettslige forundersøkelsen var avsluttet 8. mai 1958, altså lenge før hovedforhandlingen startet 2. juni. Dette fikk imidlertid ikke juryen vite om. Det var straffbart at juryen ble feilinformert, da det ble opplyst i retten at Bergersens forklaring først ble kjent for politiet 3. juni 1958.
Ørnulf Bergersen var på flukt fra politiet fra 17. oktober til 20. desember 1957. Han forklarte at han bodde i Oslo om nettene, men hver morgen gikk ut til Gjersjøen, der han oppholdt seg hele dagen, før han om kvelden vendte tilbake til Oslo. Hver morgen gikk han 21 km. fra Oslo til Gjersjøen, før han på kvelden gikk de samme 21 km. inn til byen igjen. Denne turen skal han ha brukt to timer og ett kvarter på. Hvis det hadde vært en kjerne av sannhet i dette, ville Bergersen ha visst at man vanskelig kan tilbakelegge strekningen på under tre timer − uten pauser! Hvorfor streifet han hver dag i to senhøst- vintermåneder i timevis omkring ved Gjersjøen? Fordi han var redd for å bli fakket av politiet. Var han ikke redd for å bli oppdaget på vei til og fra, ifølge Bergersen selv et par timers vei, altså mer enn fire timer tilbragt på landeveien hver dag?
Også selve vitneobservasjonen til Bergersen er tvilsom.
Han hevdet i politiforklaringer at han så Torgersen komme ut av en port i Skippergata 6b med sykkel den 7. desember 1957 kl. 00.55. Både husnummeret og klokkeslettet hadde han nøye merket seg denne natten, forklarte han. Han var helt sikker på husnummeret fordi han hadde gått bort til porten − på den andre siden av gaten i forhold til der han sto − og sett nøye på nummerskiltet. Men da Bergersen ved åstedsbefaringen under rettssaken skulle påvise Skippergata 6b, pekte han på et hus på den andre siden av gaten, Skippergata 9.
Vi må bare innse at Bergersen i all sin iver etter å nagle Torgersen til Skippergata 6b likevel ikke visste hvor Skippergata 6b var. Dette førte til at påtalemyndigheten forandret sin drapsteori til at Torgersen hadde parkert sykkelen inne i gårdsrommet i Skippergata 9, mens han var i Skippergata 6b for å tenne på bålet. Det falt ikke politi og påtalemyndighet inn at den bedrageridømte Bergersen kanskje ikke snakket sant.
Byrettsdommer Petter Koren, senere justisminister, hadde den rettslige forundersøkelsen. Han uttalte 24. januar 2000 til politiets spesialmedarbeider Tove Rita Jeppesen at han ikke hadde ønsket å avhøre Bergersen i Torgersensaken. En av grunnene var at han ikke anså Bergersen for å være pålitelig. Eller som Koren spurte Jeppesen: Ville politiet i dag brukt en slik person som sannhetsvitne?
En annen grunn var at Bergersens vitnemål etter Korens mening ikke gjorde stort til eller fra. Grunnen til dette er temmelig åpenbar: Det fantes tause vitner som naglet Torgersen til åstedet. Det var de tre tekniske bevis.

De tre tekniske bevis
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt]
Dermed er vi kommet til de eneste bevis som i Torgersensaken er fellende. Eller rettere sagt, var fellende. Sakkyndighetens syn på de tre tekniske bevis har nemlig snudd 180 grader. Den rettsmedisinske kommisjon underkjenner de to medisinske bevisene, tannbittbeviset og avføringsbeviset. Det siste kriminaltekniske beviset, barnålbeviset, tilhører ikke rettsmedisinen.
Disse tre bevis blir behandlet særskilt.

1. Tannbittbeviset utelukker at Torgersen er drapsmannen.
2. Avføringsbeviset var trolig manipulert og knytter uansett ikke Torgersen til drapsstedet.
3. Barnålbeviset er ikke noe bevis.

Hva angår Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av de tre tekniske bevis:

Torgersen-saken: De tekniske bevisene som felte Torgersen i 1958 av Ståle Eskeland, 19. november 2007 (kortfattet notat)

Torgersen-saken: De tekniske bevisene i 1958 og i 2006, notat 25. april 2008, av professor Ståle Eskeland og professor Per Brandtzæg (et noe større notat)

Når det gjelder «bevis» som handler om Torgersens troverdighet, rulleblad, mistenkelige forklaringer, reaksjoner i retten o.l., altså forhold som ikke knytter ham til drapet, vil de etterhvert bli tatt opp under Mistenkeliggjøring av Torgersen.