Torgersensaken

Innhold

• Innledning

• Tannbittbeviset utelukker Torgersen som drapsmann
• Merkene etter drapsmannen
• Merker etter Torgersens tannsett
• 1. Tannparet 31 og 41 vs. bittmerkene 6 og 5
• 2. Intet spor etter tann 42
• 3. Bittmerker av tvilsom opprinnelse
• 4. Et merkelig trekk ved bittmerke 2
• 5. Flere uoverensstemmelser
• Konklusjon

Innledning
[Til sidetopp] [Neste avsnitt]
Våren 1958 tok tannlege Ferdinand Strøm avstøpninger av Torgersens tannsett, lagde modeller og sammenliknet dem med de seks bittmerkene i drapsofferets bryst. Under hovedforhandlingen i juni uttalte også professor Jens Wærhaug seg om tannbittbeviset. Begge konkluderte med at det var full overensstemmelse mellom bittmerkeskaden og tennene til Torgersen.
Det var i 1958. I dag er rettsodontologer engasjert av påtalemyndigheten kommet til at tannbittbeviset er verdiløst. Fire amerikanske rettsodontologer engasjert av Torgersen hevder til og med at Torgersen må utelukkes som drapsmann.
Det kan synes som det moderate standpunktet er at tannbittbeviset er verdiløst, mens det kan forekomme mer partisk å hevde at tannbittbeviset utelukker Torgersen. Å fastholde at tannbittbeviset er et utelukkelsesbevis synes partisk fordi konsekvensen blir gjenopptakelse og fordi partene ikke er enige om utelukkelseskonklusjonen.
Det er blitt en bekvem talemåte å kalle tannbittbeviset for verdiløst − «de tekniske bevis i Torgersenssaken er verdiløse» − fordi det med unntak av professor Tore Solheim hersker unison enighet om at tannbittbeviset er verdiløst når det gjelder å bevise Torgersens skyld. Som vi skal se, betyr ikke denne talemåte at tannbittbeviset er verdiløst når det gjelder å bevise Torgersens uskyld.
Flere trekk ved tannbittbeviset utelukker at det var Fredrik Fasting Torgersens tenner som avsatte bittmerkene i drapsofferets bryst. Det dreier seg om avvik, altså uoverensstemmelser, mellom bittmerkene og tennene som skal ha avsatt dem.
Disse funn bestrides ikke av rettsodontologer engasjert av påtalemyndigheten. Men påtalemyndighetens sakkyndige opererer med forklaringer som likevel skal holde muligheten åpen for Torgersen som opphavsmann til bittmerkene. Dr. David R. Senn har tatt for seg de britiske sakkyndiges forklaringer på disse avvikene og tilbakevist dem.

Hva angår påstander om tannfiling, er disse kort imøtegått på siden Mistenkeliggjøring av Torgersen og utførlig imøtegått i et essay av forsker Jon Ingulf Medbø.

Tannbittbeviset utelukker Torgersen som drapsmann
[Til sidetopp] [Bittmerkene] [Torgersens bittmerker] [Neste avsnitt]
La oss innlede med å sammenlikne to illustrasjoner som dr. David Senn har laget.
Den første viser bittmerkene etter drapsmannen i drapsofferets bryst:

Merkene etter drapsmannen: De seks bittmerkene i drapsofferets bryst er nummerert og tennene som tilskrives hvert bittmerke står i parentes. Legg merke til at det ikke er noe merke mellom bittmerke 5 og 4 der tann nr. 42 kunne ha bitt. Det tyder på at drapsmannen var tannløs her, eller at hans tann 42 var for kort til å kunne bite.
Legg også merke til at bittmerke 6 står lengre ned enn bittmerke 5. Dette stemmer ikke med merker etter Torgersens tannsett.

La oss så se på bittmerker som Torgersens tannsett ville ha avsatt hvis han hadde bitt et kvinnebryst:

Merker etter bittforsøk med Torgersens tannsett: Her ser vi merker etter Torgersens tenner fra forsøk som dr. Senn har gjort med modellene til Strøm. Dette er skademønsteret vi kunne forvente hvis Torgersens tenner hadde bitt et kvinnebryst. Legg merke til at tann 42 setter et tydelig merke og at Torgersens tann 31 setter merke høyere opp enn sin nabotann 41! Dette stemmer ikke med merkene etter drapsmannen.

1. Tannparet 31 og 41 vs. bittmerkene 6 og 5
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Bittmerke 6 tilskrives Torgersens tann 31 og bittmerke 5 tilskrives nabotannen 41. Men forholdet mellom disse to tennene er hos Torgersen det motsatte av forholdet mellom bittmerkene som dette tannparet skal ha avsatt.
Hos Torgersen står tann 31 lengre inn mot tungesiden, mens tann 41 står lengre ut mot leppesiden:

Torgersens tenner: #41 står foran #31. Merk: Dette bildet er omvendt horisontalt. (Foto: dr. C. Michael Bowers)

Dette forholdet gjenspeiles i merker som tannparet setter:

Bitemerke i voks gjort av Torgersens tenner. Trekkene fra hans tenner #31 og #41 gjenspeiles. (Foto: dr. C. Michael Bowers)

Derimot bet drapsmannens tann 31 lengre ned mot leppesiden mens hans tann 41 bet lengre opp mot tungesiden:

Modell av brystet fra 1958. #31 og #41 er motsatt av Torgersens tenner. (Foto: dr. C. Michael Bowers)

Dette tyder på at drapsmannen hadde en tann 31 som sto lengre ut mot leppen, og en tann 41 som sto lengre inn mot tungen. Altså motsatt av hva tilfellet er i underkjeven til Torgersen.

2. Intet spor etter tann 42
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]

Modellen fra 1958 av Torgersens tenner. Legg merke til lengden på Torgersens tenner 41, 42 og 43. (Foto: dr. C. Michael Bowers)

Torgersens tann 42 biter ørlite dypere enn nabotannen 41. Hans tann 42 biter nesten like dypt som sin andre nabo, tann 43.
I forsøk gjort av Jon I. Medbø og Ole M. Synnes har det aldri lyktes å få Torgesens tann 42 til å la være å sette merke når dens nabotenner gjør det. I mer enn hundre forsøk med bitt i svinejur, har Torgersens tann 42 alltid satt et merke når tann 43 og 41 gjør det.
Ikke desto mindre er det ikke spor etter noen tann 42 blant bittmerkene i drapsofferets bryst!

Nærbilde av drapsofferets bryst. Mellom bittmerke 5, som tilskrives tann 41, og bittmerke 4, som tilskrives tann 43, er det en tydelig avstand uten noe merke der Torgersens tann 42 ville ha bitt. Hvor spekulativt det er å fortolke ujevnheter i huden som merke etter tann 42, ser man av nærbildet av huden mellom bittmerke 5 og 4; slike ujevnheter finnes også på områder av huden der tenner ikke kan ha bitt. (Detalj av et foto tatt i Oslo av dr. David Senn)

Dette beviser at det ikke er Torgersen som har bitt og at drapmannen enten ikke hadde noen tann 42, eller at den var mye kortere enn sine nabotenner.
Men når vi flytter vårt fokus til overkjeven, finner vi mer:

3. Bittmerker av tvilsom opprinnelse
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]

De sakkyndige som er enige om at Torgersen er biteren, er ikke desto mindre uenige om hvilke av Torgersens tenner i overkjeven som avsatte bittmerkene 1, 2 og 3.
Ferdinand Strøm mente at det var tennene 21, 11 og 12.
Jens Wærhaug mente at det var tennene 21, 11 og 13. (Men da han fikk vite hva Strøm mente, sluttet han seg til Strøms oppfatning.)
De to britene som var eksperter for påtalemyndigheten under siste begjæring om gjenopptakelse, Gordon MacDonald og David Whittaker, mente derimot at det var tennene 11, 12 og 13.
Alle var de enige om at Torgersen bet, bare ikke om hvilke av hans tenner som gjorde det!
Manglende evne til å vite hvilken tann som avsatte hvert merke viser at det er uforenlige uoverensstemmelser mellom Torgersens tenner og drapsofferets bittmerkeskade.

4. Et merkelig trekk ved bittmerke 2
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
I bunnen av bittmerke 2 finner vi en forhøyning, som tyder på at det var en skadd, sannsynligvis hul, tann som avsatte merket. Ingen av Torgersens fortenner i overkjeven kan tenkes å ha avsatt et slikt merke.

Bittmerke 2: Her ser vi bittmerke 2 fotografert av dr. Senn og forstørret. Den merkelige forhøyningen i bunnen av bittmerket er uforenlig med noen av Torgersens fortenner i overkjeven.

5. Flere uoverensstemmelser
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Bare de aller tydeligste uoverensstemmelsene mellom bittmerkeskaden og avtrykk etter Torgersens tannsett omtales i Bevisene i Torgersensaken. Men det er selvfølgelig flere slike uoverensstemmelser.

Bittmerkene etter drapsmannens tann 31 og 41 i modell av brystet fra 1957. Tann nr. 31 og tann 41 har avsatt merke innenfor de hvite linjene. (Foto: dr. C. Michael Bowers)

Bilde av modell av Torgersens fortenner i underkjeven. Tann 31 har mistet hjørnet som grenser til tann 41. (Foto: dr. C. Michael Bowers)

Det finnes en rekke mindre uoverensstemmelser mellom bittmerkeskaden og bittmønsteret etter Torgersens tannmodeller. Bittmerkene avsatt av drapsmannens tann 31 og 41 viser for eksempel en sammenhengende, like dyp overflate på kantene der tann 31 og 41 løper mot hverandre, påpeker Michael Bowers. Hos Torgersen finnes ikke dette forhold. Hans tann 31 er buet inn mot tann 41.
Når det ikke er Torgersens tenner som har bitt drapsofferet, kan man naturligvis vente seg mange avvik. Forsker Jon Ingulf Medbø og ingeniør Ole M. Synnes fant for eksempel at Torgersens hjørnetann, tann 13, alltid satte et stort og dypt merke, mens drapsmannens tann 13 har satt et lite og spisst merke i brystet.

De har også påpekt at avstanden mellom bittmerke 2 og 3 er mye større enn mellom Torgersens tann 12 og 13, som av britene Gordon MacDonald og David Whittaker tilskrives disse tenner. Ingen av Torgersens tenner i overkjeven har en slik avstand.
Etter over hundre forsøk med bitt i svinejur med Torgersens tannmodell, fikk Medbø og Synnes aldri til et bittmerke som passet med bittmerke 3 og med avstanden mellom bittmerke 2 og 3 i brystet til drapsofferet.
Se slutten av Brennpunkt-dokumentaren − del 2 om disse to forhold.
Dessuten påpeker Senn at Torgersens tann 11 mangler en bit ytterst mot leppen og ikke ville forventes å lage det ubrutte og sammenhengende trekk som sees i merke 1, som de britiske sakkyndige mener er forårsaket av tann 11.

6. Konklusjon
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt]
I et skademønster bestående av kun seks bittmerker, finner vi minst fire tydelige trekk som utelukker Torgersens tenner som opphav. Ett eneste slikt trekk vil etter amerikansk praksis stille siktede som kandidat for utelukkelse. Men når det gjelder Fredrik Fasting Torgersen, er hele fire slike trekk ikke tilstrekkelig. Det lengste man kan strekke seg til hos oss, er å innrømme at tannbittbeviset er verdiløst.
Tannbittbeviset er i høyeste grad verdifullt. Det beviser med all ønskelig tydelighet at det ikke var Torgersens tenner som bet en 16 år gammel pike i brystet en desembernatt i 1957.