Torgersensaken

Innhold

• 1. Hårprøver
• 2. Tannfilingen − en vandrehistorie

Gjenopptakelseskommisjonen har fremmet påstander som er egnet til å mistenkeliggjøre Fredrik Fasting Torgersen overfor offentligheten. To av disse påstandene har fått et visst gjennomslag i opinionen, så vi må ta dem opp her.
Den ene påstanden er at når Torgersen nekter å avlegge hårprøve, viser det at han ikke vil samarbeide om oppklaring av saken. Den andre påstanden er at Torgersen i sin tid satt på fengselscella og slipte på tennene sine.
La oss først fastslå at ingen av disse påstandene var aktuelle under rettssaken mot Torgersen i 1958. Derfor tilkommer det ikke Gjenopptakelseskommisjonen ta å dem opp nå. For som advokat Jan Tennøe har gjort oppmerksom på i Juristkontakt, er kommisjonens mandat å vurdere de bevis som lå til grunn for domfellelsen i 1958, ikke legge til nye bevis til skade for Torgersen. Skal slike nye bevis gjøres gjeldende, må de tas opp i en ny rettssak, med full mulighet til kontradiksjon, altså full mulighet til å si imot.

1. Hårprøver
[Gå til toppen av siden] [Neste avsnitt]
Gjenopptakelseskommisjonen prøver å få oss til å tro at interessen for Torgersens hår er av ny dato. Men vi kan dokumentere at Torgersen må ha avgitt hårprøve i 1958. Hvis Torgersen hadde nektet, ville det ha blitt brukt mot ham.
Som så ofte med påstander fra kommisjonen, var også denne allerede imøtegått i Bevisene i Torgersensaken som fulgte gjenopptakelsesbegjæringen. Vi kan dermed innlede ved å sakse rett fra den:

Det ble funnet enkelte hår på Torgersens frakk og sokk. Prosektor Jon Lundevall, Rettsmedisinsk institutt, sammenlignet disse med hode- og kjønnshår fra Rigmor Johnsen. Hans konklusjon var entydig:
”Undersøkelse av hår fra siktedes frakk og sokk tyder ikke på at disse hår stammer fra avdøde.”
I politiets logg for 10. desember 1957 står det:
”Rigmors klær: Hår på kåpens høgre underarm. Undersøkes ved Rettsmed. Institutt.”
Det er klart at for påtalemyndigheten var en sammenligning av hår på avdødes kåpe og hår fra Torgersen av den største betydning. Skulle det vise seg at hårene på kåpen var Torgersens hår, ville det vært et fellende bevis. Dersom Torgersen hadde nektet å avgi hårprøve, må man regne med at påtalemyndigheten ville brukt det mot ham i retten. Avisreferatene inneholder imidlertid ingenting om at Torgersen skulle ha nektet å avgi hårprøve. Dorenfeldt nevner heller ikke noe om dette i sin redegjørelse av 17. desember 1958. Her står det:
”[Kriminallaboratoriet] skriver ikke rapporter om negative undersøkelser i de mange tilfeller hvor et negativt resultat verken gjør fra eller til” og at ”[politiet ikke] skrev rapport om hver enkelt undersøkelse”.
Spørsmålet om at Torgersen skulle ha nektet å avgi hårprøver er så vidt vi vet heller ikke nevnt av statsadvokat Håkon Wiker som representerte påtalemyndigheten under gjenopptakelsessaken 1973−76.

I sitt forsvar for dommen mot Torgersen, skrev Michael Grundt Spang i 1973: «Noen hårstrå, funnet på den dødes klær, kunne heller ikke tilbakeføres til Torgersen.» (Michael Grundt Spang: Torgersen-saken, side 58) Dette betyr selvsagt at man prøvde om hårstråene kunne tilbakeføres til Torgersen. Dette kunne man selvfølgelig ikke ha gjort uten hårprøver fra Torgersen.
Det er heller ikke riktig at Torgersen ikke skal ha vært interessert i DNA-testing. Men daværende statsadvokat Lars Frønsdal skrev til Borgarting i brev av 26. februar 1998 at «DNA-undersøkelse vedr. blodspor mv. i dag uansett er utelukket.» Frønsdal henviste til brev av 9. februar fra politiinspektør Gunnar Larsen, som skrev:

«Vi har foretatt en nøye undersøkelse om det fortsatt finnes beslag fra denne saken. […] Vi har imidlertid fått sikker beskjed om at dette beslaget ble destruert for noen få år siden.
Det eneste jeg kan se vi har igjen er:
1. Barnåler fra kjelleren i Skippergt. 6 B.
2. Barnåler fra kjelleren i Tore Hundsvei.»

Da hårene som skulle stamme fra kåpen dukket opp i 1999, grep Torgersens fullmektig, professor Ståle Eskeland, inn og fikk satt en stopper for DNA-testingen. For hvorfor var de ikke funnet i den «nøye undersøkelse» politiet hadde foretatt året før? Hårprøven som Torgersen bes om å avgi skal prøves mot hår som angivelig skal skrive seg fra hår funnet på drapsofferets kåpe. Det har vært så mye rot med bevismaterialet i denne saken, at Torgersen ikke tør utelukke at hårene stammer fra en hårprøve tatt av ham selv.
I så fall vil man naturligvis få et «positivt funn» som føre til at det blir «bevist» at Torgersen er skyldig, (enda Tannbittbeviset beviser at han nødvendigvis må være uskyldig). Et negativt funn vil derimot ikke endre på noe som helst for Torgersen; han har altså ikke noe som helst å vinne på å være «samarbeidsvillig» på dette punkt.
I mai 1999 kom det frem nye og ukjente dokumenter i Torgersen-saken, såkalte 0-dokumenter, bl.a. med avhøret av drapsofferets nabo, Helga Paulsen fra 7.12.57, der hun mistenker en annen mann. Dette avhøret hadde vært underslått av politiet til da. Dette ga grunn til skepsis over fremgangsmåten med hårprøvene, og hvordan de havnet på Rettsmedisinsk institutt.
Mer om begrunnelsen for Torgersens avslag om å avgi hårprøve finner du her.
Gjenopptakelseskommisjonen har sommeren 2008 fortsatt å bruke spørsmålet om hårprøve for å mistenkeliggjøre Torgersen. Dette er foranledningen til at Torgersens advokat Erling Moss har skrevet enda en kommentar til spørsmålet om hårprøver.

2. Tannfilingen − en vandrehistorie
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt]
Dette er en kortfattet imøtegåelse av denne vandrehistorien. En inngående imøtegåelse av forsker Jon Ingulf Medbø finnes også på disse hjemmesidene.
Påstanden om at Torgersen skal ha sittet på cella og slipt sine tenner er uttrykk for den ytterste uvitenhet om tannbittbevisets beskaffenhet. Et gjennomgående trekk ved tannbittbeviset er at Torgersens tenner er større, kraftigere og setter dypere og tydeligere merker enn drapsmannen. Ved å slipe ned sine tenner, ville Torgersen fått dem til å likne mer på drapsmannens tenner. Når tannbittbeviset utelukker at Torgersen kan ha bitt drapsofferet, spiller for øvrig en forskjell på 0,2 mm ingen rolle.
Påstanden om tannsliping er som å påstå at en drapssiktet med grønn lastebil farget denne lastebilen rød, fordi drapsmannen beviselig kjørte i en grønn sportsbil.
Avhør av tidligere fengselsbetjenter viser til alt overmål at ryktene om at Torgersen satt på cella og slipte på sine tenner oppsto allerede våren 1958. Det betyr enten at historien oppsto før tannslipingen skal ha funnet sted, eller at tannavstøpningen som tannlege Strøm tok og som Strøm mente beviste at Torgersen var biteren, var tatt av de slipte eller filte tennene!
Begge deler blir like absurd. Er det noe i et rykte, kan det ikke ha oppstått før hendelsen det omhandler skal ha funnet sted. Og satt Torgersen virkelig og filte eller slipte på sine tenner våren 1958, som fengselsbetjenter husker at ble fortalt, rammer det avstøpningen til tannlege Strøm, som Torgersen vitterlig ble dømt etter.
La oss endelig huske at det aldri fra noe hold har vært lagt noen andre modeller til grunn enn Strøms opprinnelige. Når fire amerikanske rettodontologer, dr. David Senn, dr. Marden E. Alder, dr. Paul G. Stimson og dr. Michael Bowers utelukker Torgersen som biteren, er det på grunnlag av Strøms modeller av tennene. Det har aldri vært noen som har ment at andre modeller skulle brukes. Kan noen virkelig tro at Torgersen på ramme alvor overveiet å kreve at modeller etter tannlege Strøms avstøpning, tatt våren 1958, skulle erstattes av modeller etter en avstøpning tatt to år senere?
Men hvorfor tok da Torgersen en ny avstøpning av sine tenner i 1960? Fordi han var redd for at tannbittbeviset skulle gå tapt! I 1974 skrev han et brev til politiet og forlangte en garanti for at alt bevismateriale skulle oppbevares forsvarlig. Og en slik garanti fikk han. Men det forhindret dessverre ikke at politiet rotet bort verdifullt bevismateriale på midten av 1990-tallet.

Politiets skjødesløse omgang med bevismaterialet i Torgersensaken gjør dessverre at vi heller ikke kan være sikre på at hårene som angivelig skal stamme fra drapsofferets kåpe, virkelig stammer fra denne kåpen. Dette er ikke å beskylde politiet for å forfalske bevis, men for å rote. (Se ellers Jon I. Medbø for en detaljert behandling av denne historien.