Den ukjente Gerd

Innhold

Torgersens alibi
[Gå til toppen av siden] [Neste avsnitt]
Det ble i 1958 og etterpå gjort stort vesen av at Torgersens angivelige damebesøk drapsnatten, den ukjente Gerd, aldri meldte seg som vitne.
Det er viktig å merke seg at den ukjente Gerd ikke burde vært nødvendig for å bekrefte alibiet Torgersen hadde ved at hans mor og søster, uavhengig av ham, fortalte samme historie som han, om at han hadde hatt en jente på besøk, uten at de kan ha avtalt et slikt alibi, og at deres forklaringer er samstemte på alle punkter.
Men slik så ikke politi og påtalemyndighet på saken. Politiet foretrakk å stole på Johanne Olsens vitneobservasjon. Av denne grunn trengte Torgersen den ukjente Gerd som alibi for alibiet han allerede hadde. At Gerd ikke meldte seg om vitne betydde for politiet at hun ikke fantes.

Intet forsøk på å finne Gerd
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Politiet gjorde ingen ting for å oppspore den ukjente Gerd. Torgersen hadde i avhør fortalt at han hadde en avtale om treffe henne igjen dagen etter på Teatersalen eller Venstres hus. Politiet fulgte ikke opp dette sporet.
Fredagen etter ringer så en pike til politiet og sier at hun har vært sammen med Fredrik Fasting Torgersen drapskvelden, at hun har vært på hans værelse i annen etasje i Tore Hunds vei 24, at han ikke har begått drapet, men at hun ikke kan stille som vitne av hensyn til familien.
Hun vil ikke at politiet skal lete etter henne.
Hun sier at hun heter Gerd Gundersen. 13. desember hadde avisene ennå ikke oppgitt detaljene som piken oppga, hans værelse, annen etasje… Man kan selvsagt mistenke Torgersens søster Dagmar for å ha utgitt seg for å være en annen, men som vi skal se, dukker det i tolvte time opp en Gerd som hverken kan eller vil vedkjenne seg noe samvær med Torgersen, nettopp av hensyn til familien, og som nettopp den 13. desember hadde mistet jobben på grunn av Torgersen-saken, og i hvert fall kan mistenkes for å ha vært den rette Gerd. Så oppringningen til «Gerd Gundersen» kan ha vært denne Gerds forsøk på å døyve samvittigheten da hun så seg tvunget til å la ham i stikken.
Enda den ukjente Gerd klart og tydelig hadde sagt at politiet ikke skulle lete etter henne, sømfarer politiet folkeregisteret etter kvinner ved navn Gerd Gundersen. Som Erling Moss og Camilla Juell Eide har påpekt, burde politiet snarere ha utelukket enhver Gerd ved etternavn Gundersen. Ettersom Torgersen fulgte jenta til Stortinget, og var innom en drosjeholdeplass, burde politiet ha lett etter en Gerd på 18-20 år som snakket oslodialekt, ikke bodde på østkanten og heller ikke sentralt i Oslo, var mørk, ca. 1.70 høy og hadde pene tenner og som ikke het Gundersen.
Det ville ikke vært tusenvis av oslojenter som passet til beskrivelsen.
«Litt rundspørring i Torgersens omgivelser, blant ungdommer som var tre til fem år yngre enn ham, litt spørring på Teatersalen eller Venstres hus, […] Det er den manglende etterforskningen som gir saken en helt annen «valør». Det er fordi politiet ikke har foretatt selv de mest enkle undersøkelser etter den riktige Gerd at dette «ingenting» til slutt blir vendt mot Torgersen.» (s. 227-228 «…aldri mer slippes løs…»)

Torgersens løgn
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Under hovedforhandlingen meldte det seg en mann som mente at hans fraskilte hustru kunne være den Gerd som Torgersen hadde fortalt om. Hun ble avhørt av politiet, men nektet ethvert kjennskap til Torgersen, og mente dette var noe eksmannen hadde funnet på for å plage henne. Mannen hadde også et foto av kvinnen, men lite tydelig, diameteren på ansiktet var bare 5 mm. Torgersen fikk imidlertid ikke møte kvinnen, Gerd B., før hun møtte som vitne 7. juni. Torgersen forteller at hun ble ført inn forbi ham, slik at han ikke fikk sett henne. Han var fullt og helt overbevist om at dette måtte være hans Gerd; hvorfor skulle hun ellers vitne? Da han ble spurt om dette var hans Gerd, svarte han «ja» før han fikk sett skikkelig på henne. Da det gikk opp for ham at han hadde tatt feil «ble alt bare rot og rør oppi kålen på meg».
Torgersens falske identifisering ble brukt mot ham, enda den snarere tyder på at hans historie om Gerd er sann. Dette burde ha vært lett å forstå: Sett nå at tiltalte virkelig var skyldig og at hans Gerd bare var et påfunn, en falsk forklaring. I så fall ville han på forhånd ha visst at Gerd B. ikke kunne være drapskveldens Gerd, fordi det jo ikke fantes noen drapskveldens Gerd! Han ville altså ha skjønt at den Gerd som stilte i retten, neppe ville komme til å gi ham alibi. Han ville da naturligvis ha uttalt seg deretter. Om så påtalemyndigheten skulle finne på å føre en 15-20 ulike ungpiker ved navn Gerd under hovedforhandlingen, ville han hver gang ha sagt at dette dessverre ikke var rett Gerd; dere får lete videre, gutter.
Hva var på den annen side påtalemyndighetens hensikt med å føre Gerd B. som vitne? Ifølge Dorenfeldt var det jo «åpenbart for enhver» at hun ikke var sakens Gerd. Hvorfor så føre henne som vitne? Hva skulle hun bevitne? At hun i likhet med utallige andre unge damer ved navn Gerd ikke kjente til Torgersen? Hvilken interesse skulle dette ha?
Men Torgersen fastholdt sin falske forklaring. Med dette var hans troverdighet ødelagt for godt. «Jeg var ikke større», forklarte han i et åpent brev til Gerd B. i 1972:

Før du kom inn i rettslokalet hadde min forsvarer og jeg fått opplysninger som tydet på at du var sakens Gerd. […] Jeg var overbevist om at det var ”min” Gerd som kom da Dorenfeldt smekket fellen i mens jeg hadde ryggen til.
I saken var det over 70 vitner. Du var den eneste som kom inn av døra bak min rygg. Det var arrangert som en overraskelse på et menneske som var fullstendig utslitt.

Skotøydamene
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Gerd B. ble ført som vitne lørdag 8. juni. Mandag 10. juni skrev avisene om hva som hadde foregått i retten. Den 11. juni meldte det seg to kvinner som vitner hos politiet, Ragna N. og Ruth Kl. De hadde opplysninger om en 18 år gammel Gerd K. som hadde jobbet sammen med dem i Skotøyutsalget i Storgaten 17. Det var i desember da drapet hadde funnet sted. De hadde oppfordret jenta til å melde seg for politiet.
Mandag 10. juni ble det klart for dem at jenta ikke hadde gjort det. Ruth Kl. gikk da opp til Ragna N. og sa: «Jeg synes vi må si ifra.». Til det svarte Ragna N.: «Ja du har så rett.»
Det var ingen som visste at de gikk til politiet. Ikke engang disponenten i Skotøyutsalget måtte få vite det.
12. juni fortalte Ruth Kl. (37) til politiet:
«Dagen etter drapet i Skippergata fortalte Gerd K. at hun kjente Torgersen og at hun og mannen hadde truffet ham på et sted i byen og ute på gaten. Hun nevnte gaten hvor hun hadde truffet ham, og etter det vitnet husker, var det i nærheten av Skippergata. Noen dager senere, kanskje 2 dager senere, fortalte hun at det bare var hun som hadde truffet Torgersen. Gerd K. sto da ute på lageret og gråt. Da vitnet spurte henne nærmere, sa hun at det var hun som hadde sittet på sykkelen til Torgersen. Vitnet spurte henne etter klokkeslettet for tiden hun skulle ha sittet på sykkelen, og til det svarte hun at hun ikke hadde klokke, men tilføyet at Torgersen kunne ha gjort det etter han hadde gått fra henne.
Vitnet sa at hun måtte gå til politiet med det hun visste, men til det svarte hun at hun ikke turte, da hennes mann var sjalu. Han hadde vært sjalu på Torgersen i lengre tid. Hun fortalte at hun hadde vokset opp i samme gate som Torgersen. Gerd K. var redd for at Torgersen skulle gi opp hennes navn. Hun bodde hos sine svigerforeldre og var redd hun da måtte flytte fra dem.
Vitnet husker at det var snakk om at hun hadde kjørt av på sykkel og at hun av kontorsjefen … ble sendt til legevakta. Hun gikk også og kom tilbake og fortalte at hun hadde brukket 3 ribben. Gerd K. har ikke nevnt til vitnet at det var på Torgersens sykkel hun hadde kjørt av. Etter at hun angivelig hadde vært på legevakta, kom hun tilbake til forretningen og hentet forkleet sitt. Etter dette fikk hun ikke arbeidet sitt igjen.»

Forklaringene til Gerd K.
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Da Gerd K. ble avhørt av politiet 11. juni 1958, sa hun at «hun kjenner tiltalte Torgersen fra den tid vitnet selv bodde i Økernveien».
Men hun benektet at hun hadde sittet på sykkelen til Torgersen:
«På spørsmål forklarer vitnet at hun aldri har vært ute og syklet sammen med tiltalte. På spørsmål forklarer vitnet at hun ikke har vært ute og syklet med andre og falt av sykkelen noen gang. Vitnet har således ikke kommet tilskade ved noen slik ulykke, og hun har aldri vært behandlet på Legevakten.»
Dette gjentok hun i politiavhør neste dag, 12. juni:
Hun sa i forklaringen 12. juni at hun fikk «nærmest et sjokk» da hun leste i avisen at Torgersen hevdet han hadde vært sammen med en kvinne ved navn Gerd.
«Vitnet har nok sikkert snakket med fru Kl. om at hun kjente Torgersen, men hun har aldri sagt at hun hadde falt av noen sykkel. Hun har aldri sagt at hun har sittet på sykkel sammen med Torgersen. Det er heller ikke riktig at vitnet har gjort det. Hun vil si at hun var veldig engstelig for at hun skulle bli blandet opp i noe, nettopp fordi navnet Gerd var brukt og hun så nylig hadde hilst på ham.»
Gerd K. ble avhørt sammen med ektemannen. Politibetjent K. Johansen gjorde følgende påtegning på forklaringen fra Kjell K.: «Vitnet ba selv om hans forklaring måtte bli behandlet for lukkede dører hvis den skulle behandles i retten.»
I møtet Ståle Eskeland og Erling Moss hadde med henne 16. september 1999 fortalte Gerd at hun fikk sparken fra jobben som følge av Torgersensaken. Hun ble innkalt til disponent Svendsen som sa at hun måtte slutte fordi forretningen ikke kunne bli innblandet i Skippergata-saken. Hun fortalte også at mannen hadde vært voldelig mot henne.
I oktober 1970 hadde Torgersens daværende forsvarer, advokat Tor Erling Staff, et møte med forlagskonsulent Jan V. som fra 1961 til 64 jobbet i Tempo Magasin i Skippergata. Ca. 1962-1963 jobbet også Gerd K. der. En gang i 1963 hadde de en samtale som kom inn på Torgersensaken fra 1958. «Gerd K. sa da – for V. syntes det på en måte som hun gjorde det uforvarende – at hun kjente Torgersen, og at hun hadde ”vært sammen med han like før det hendte”.
V. stilte deretter spørsmålet til Gerd K. hvorvidt hun måtte vitne i saken. Hun svarte: ”Nei, heldigvis slapp jeg det”. Samtidig trakk hun seg, etter V.s oppfatning, tydelig tilbake, slik at det ikke ble ytterligere samtale omkring spørsmålet.»
Det er ingen ting som tyder på at advokat Staff kjente til avhørene av skotøydamene. Disse kom for en dag først sent på 1990-tallet. Da ble det også ny oppmerksomhet om Gerd K. som da var kreftssyk. Den 12. januar 1999 skrev Aftenpostens morgenutgave:
«Det har ikke lyktes Aftenposten å få kontakt med ”Gerd”.
Hun har imidlertid snakket med de to advokatene Jetne og Holm Charlsen. Ifølge dem benekter hun at hun er den ”Gerd” som kan knyttes til Torgersen-saken, og påstår at ”skotøydamenes” forklaringer er ”fantasi”. Men hun har samtidig vedgått at hun og mannen løy på et punkt i sine forklaringer til politiet i 1958: Drapskvelden dro de ikke hjem etter besøket på Café Hjerterom. De dro ut på byen hver for seg ved 22.00-22.30-tiden, angivelig etter en krangel.»

Motsigelser i forklaringene til Gerd K.
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt]
Det er en del ting som ikke rimer i Gerd K.s forklaringer.
Hun og mannen forklarte at de hadde sett Torgersen på Kafé Hjerterom en fredag i desember. Deretter hadde de dratt hjem sammen. Dette viste seg altså senere å være usant. Gerd forklarte at hun «fikk nærmest sjokk» da hun leste i avisene noe om en pike ved navn Gerd.
Det er uklart om det var fredag 6. desember eller 30. november ekteparet hadde sett Torgersen på Kafé Hjerterom. Var det drapskvelden, var det påfallende at de ikke meldte seg som vitner. Var det fredagen før, var det merkelig at Gerd «fikk nærmest sjokk» da hun fikk høre at det var en Gerd i saken og merkelig at hun senere fortalte til Jan V. at hun «vært sammen med han like før det hendte». Gerd uttalte at hun var veldig engstelig for å bli blandet bort i noe. Hvis hun ikke hadde gjort mer enn å se Torgersen på en kafé drapskvelden, mens hennes mann Kjell var til stede, var det ingen grunn til at hun skulle bli blandet bort i noe.
Dette at Gerd stilte på jobb i Skotøyutsalget med tre brukne ribben dagen etter drapet, sammenholdt med at hun til advokatene Einar Holm Charlsen og Magne Jetne innrømmet at hun og mannen hadde kranglet og skilt lag etter å ha vært på Kafé Hjerterom, og at hun i 1999 fortalte at mannen hadde vært voldelig mot henne, tyder på at Ruth Kl. gjenga Gerd korrekt når det gjaldt mannens sjalusi. Det er ikke utenkelig at hun ble banket opp av mannen da hun kom hjem sent på natt til 7. desember 1957.
Det er vanskelig å tro at Gerd skulle ha mistet jobben i Skotøyutsalget på grunn av Torgersensaken, hvis hun ikke hadde gjort mer enn å være på samme kafé som Torgersen drapskvelden.
Det er vanskelig å tro at Ruth Kl. og Ragna N. skulle ha funnet på sin historie og at den ikke skulle ha rot i noe Gerd K. selv hadde sagt. Hvis den bare var oppspinn, er det enda mer urimelig at de to skotøydamene gikk til politiet med den et halvt år senere, på et tidspunkt da hele Oslo trodde Torgersen var skyldig, enda de to damene måtte vite at de kunne bli avslørt for falsk forklaring. Det er merkelig at de var så oppsatt på å si ifra at de ikke engang brydde seg om at arbeidsgiver ikke ville sette pris på det; Ragna N. var kontorsjef i Skotøyutsalget og må ha visst at Gerd hadde fått sparken fordi «forretningen ikke kunne bli innblandet i Skippergata-saken». Nå ble det deres tur til å få en negativ reaksjon:

«De to skotøydamene fikk reprimande av innehaveren av Skotøyutsalget, disponent Svendsen, fordi de hadde gått til politiet, sier Ruth til oss. De burde ha tenkt på butikkens renommé, sa han til dem – 22 ansatte og herregud, tenk å bli innblandet i denne historien!» (Fra «… aldri mer slippes løs …» av Camilla Juell Eide & Erling Moss)

Ruth Kl. var nesten 20 år eldre enn Gerd, kontorsjef Ragna N. 40 år eldre. Gerd hadde sluttet i butikken et halvt år tidligere; de to skotøydamene hadde ingen annen forbindelse med Gerd K. enn at hun hadde jobbet i Skotøyutsalget noen uker i førjulstiden. Det er umulig å tenke seg personlige motiver hos de to skotøydamene for å avlegge falsk forklaring et halvt år senere.
Når Gerd K. senere sier at ektemannen var voldelig, er det i seg selv forståelig at hun ikke kunne innrømme noe samvær med en 23 år gammel mann et par timers tid drapsnatten; at hun også forestilte seg at «han kunne ha gjort det» (begått drapet) etter at de tok avskjed, gjør skandaleperspektivet enda mer svimlende. Utro med drapsmann! At hun bodde hos svigerforeldrene og allerede hadde mistet jobben som følge av Torgersensaken, gjorde dessuten at hennes eksistens var avhengig av at hun benektet enhver befatning med Torgersen.
Alt dette gir i det minste grunn til å mistenke at Gerd K. var sakens Gerd.
At hun fortsatt nektet for det i 1999 er ingen psykologisk gåte, men tvert imot banalt. Det kan helt enkelt forklares med at det for de fleste mennesker er vanskelig å innrømme svikt og usannhet og at hun ikke ønsket å få rippet opp i gammel møkk fra fortiden og heller ikke så noen nytte i det 40 år senere, da hun var kreftsyk og hadde nok med å holde ut sykdommen. Å avlegge falsk forklaring til politiet og indirekte bli årsak til at en uskyldig må sone en livstidsdom kan ikke ha vært lett å innrømme, ikke engang overfor seg selv. Mennesker bygger opp forsvar, også overfor sin indre domstol. Hun kan også ha trodd, som hun gjorde i desember 1957, at Torgersen kunne ha begått drapet etter at han hadde tatt avskjed med henne, og ellers fortrengt hele denne ubehagelige saken så godt hun kunne. Hennes opptreden kan også tyde på at hun var en litt sky og engstelig natur.
Det kan virke merkelig at Torgersen ikke la merke til henne på Kafé Hjerterom da hun satt der med mannen sin. Men det var folksomt på kaféen denne fredagskvelden, hun kan ha sittet med ryggen til og mannens nærvær kan ha vært nok til at en Torgersen på sjekker’n ikke brydde seg mer om bordet der paret satt.
Det er heller ikke merkelig at han ikke ante at Gerd hadde vokst opp i nabolaget hans. Han var fem år eldre enn henne. Det er vanlig at barn synes barn som er eldre er mer betydningsfulle enn barn som yngre enn dem selv. For Gerd kan den fem år eldre Fredrik ha vært rampegutt som alle visste hvem var; for Fredrik kan fem år yngre Gerd ha vært en unnseelig småjente som ikke gjorde stort vesen av seg og som det ikke falt ham inn å tenke nærmere over hva het. Da de traff hverandre igjen, hadde hun flyttet og i mellomtiden blitt en attraktiv 18-åring. Drapskvelden kan Gerd ha gått ut fra at Fredrik visste hvem hun var, mens Fredrik ikke var opptatt av hennes bakgrunn.
[Gå til toppen av siden] [Gå til toppen av dette avsnitt]
(Se også Bevisfusk − en kommafeil og Brudd på menneskerettighetene − ingen betydning).