Rettsvesenets rulleblad i Torgersensaken


Innhold

Pressens rolle som forsterker
[Gå til toppen av siden] [Neste avsnitt]
For å forklare rekken av lovbrudd begått av politi og påtalemyndighet i Torgersensaken, må vi først forstå pressens rolle.
Justismord i oppsiktsvekkende kriminalsaker skjer nesten bestandig med støtte i pressens forhåndsdømming, som forsterker tendensen i den tidlige etterforskningen i stedet for å mane til forsiktighet. Det dreier seg her om et gjensidig avhengighetsforhold mellom journalistene og deres kilder i politiet, som danner en ond sirkel.
Pressen på sin side er avhengig av politiet for å få informasjon under etterforskningen. For journalistene er hovedsaken å få ut saftig stoff som kan selge. Ingen nyhetsjournalist har tid og evne til en kritisk gjennomgang av detaljer. Å være raskt ute er alt som teller. En altfor kritisk dekning kan dessuten forsure forholdet til kildene innenfor politiet, kilder krimreporteren er avhengig av, både på kort og lang sikt. Et vennlig forhold til kildene innenfor politiet er nødvendig for å få informasjon. Pressedekningen blir derfor vennlig.
Den optimistiske og ukritiske nyhetsdekningen setter på sin side etterforskerne under et sterkt forventningspress. Det forventes og forutsettes at etterforskningen er på rett spor. Uten at krimreporterne tenker over det, virker dekningen som blåsebelg og pådriver. Slik går det prestisje i politiets drapsteori og et eventuelt tilbakeslag i etterforskningen blir sett på som et nederlag. Oppklaringen av saken blir som en idrettsprestasjon. Språkbruken sier sitt om hvordan dette foregår. Man snakker om å «vinne» saken og «tape» saken.
Etterforskningen av Skippergata-drapet havnet fra første stund på feil spor. Torgersen var løslatt på prøve, hadde ikke lov til å drikke, hadde likevel drukket og forsøkte derfor å stikke av fra politiet. Dette var mistenkelig. Da liket av 16-åringen ble funnet samtidig med at Torgersen satt i svartemarja, la etterforskerne to og to sammen. Deres gamle kjenning, voldtektsdømte Torgersen var naturligvis gjerningsmannen.
Pressens dekning bidro sterkt til å låse politiets etterforskere til denne antakelsen. Forhåndsdømmingen tok øyeblikkelig til ved uttrykk som «politiet hadde et utrolig hell med seg da det arresterte mannen før mordet ble oppdaget». Man kunne lese at «nettet snører seg ytterligere sammen» rundt Torgersen fordi det fantes vitner som hadde gjenkjent ham i Oslo sentrum. Arbeiderbladet hadde tidligere skumlet om «likskjending» i forbindelse med et brekk som Torgersen hadde vært med på. Dette var i sin tid blitt ettertrykkelig dementert av politiets kriminalsjef L’Abbée-Lund. Men nå ble disse ryktene varmet opp igjen, og denne gang var det ingen i politiet som protesterte. Kort sagt, etterforskernes skråsikkerhet og pressens skandaletørst skapte et forventningspress der det ville blitt oppfattet som en flause hvis Torgersens skyld ikke kunne bevises, enn si motbevises! Det dreide seg ikke lenger om å oppklare saken, men om å vinne den. Én enslig kritisk røst, medisinerstudenten Cato Aall, var unntaket som bekreftet regelen. Under tittelen «Forhåndsdom i avisene?» gikk han i Arbeiderbladet 17. desember til angrep på pressens rolle. Hans stemme druknet i hylekoret.
Ingen negative funn ble nevnt. Først et halvt år etter drapet, under selve rettssaken, skrev Arbeiderbladet: «Stadig nye overraskelser i Torgersensaken: Hjemme i de kritiske timer − slår hans mor og søster fast.» Torgersens mor og søster hadde avgitt forklaring morgenen etter drapet, uavhengig av Torgersen som da satt i varetekt. Deres forklaring stemte på alle punkter med Torgersens. Bortsett fra at dette poenget ble oversett, var dette altså et halvt år senere både «nytt» og «overraskende» − med en umiskjennelig farge av alibi på etterskudd.
Uredelighet, manipulasjon og ulovligheter foretatt av politiet og påtalemyndigheten tyder på at de ansvarlige var desperat opptatt av å hale fisken på land. Pressen fikk aldri innsikt i hvor løst fisken satt på kroken.

Underslag av vitner
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Allerede dagen etter drapet hadde en kvinne i Skippergata 6b, Helga Paulsen, sagt ifra til politiet om sin mistanke til en mann som bodde i gården. Denne karen ble aldri etterforsket og slapp senere å vitne fordi han stort sett var for full. Venner av den drepte 16-åringen ble ikke avhørt. Politiet hadde pekt ut en eneste mistenkt og ingenting fikk forstyrre deres mistanke mot ham.
Hovedvitnet Esther Olsson utpekte en viss Alf Brandsdal som mannen som fulgte drapsofferet hjem. Det ble ikke foretatt konfrontasjon eller andre undersøkelser som kunne bekrefte eller avkrefte Olssons observasjon. Brandsdal var innkalt som vitne under hovedforhandlingen et halvt år etter drapet, men påtalemyndigheten opplyste at han satt varetektsfengslet i Aarhus. Undersøkelser i landsarkivet foretatt i 1998 viser at dette ikke var sant.
Politiforklaringene til Ragna N. og Ruth Kl. ble underslått. Disse støttet Torgersens forklaring om at han drapsnatten hadde vært sammen med en tenåringsjente ved navn Gerd K. Selv om hun selv benektet dette i politiavhør, tyder hennes forklaring sammenholdt med forklaringene til Ragna N. og Ruth K. på at hun ikke snakket sant. Påtalemyndighetens underslag av disse vitnene var ulovlig etter norsk lov, for ikke å snakke om de europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK-reglene) som Norge hadde sluttet seg til og var bundet av.
Fangen Eilif Støleggen har i ettertid forklart at han hadde solgt den brun- og hvitstripede dressen som Torgersen var iført da drapet i følge politiet ble begått. Hans forklaring kunne ha sådd tvil om barnålbeviset. Han var oppgitt som vitne av Torgersens forsvarer, men påtalemyndigheten opplyste at han ikke var å finne. Da hovedforhandlingen i Torgersensaken tok til 2. juni 1958 satt Støleggen i varetekt på avdeling B i Oslo kretsfengsel. Tidligere hadde han hatt meldeplikt og det finnes ingenting som tyder på at han ikke overholdt meldeplikten.
Derimot førte påtalemyndigheten den notorisk upålitelige Ørnulf Bergersen som hovedvitne. Hans forklaring naglet Torgersen til drapsstedet. Fangen Eivind G. Breivik ville sende brev til lagmannsretten om Bergersen, men brevet ble holdt tilbake av fengselets ledelse. Politiet var klar over forklaringen til Bergersen før den rettslige forundersøkelsen var avsluttet 8. mai 1958, altså lenge før hovedforhandlingen startet 2. juni. Men dette fikk ikke juryen vite. Det var straffbart at juryen ble feilinformert, da det ble opplyst i retten at Bergersens forklaring først ble kjent for politiet 3. juni 1958.

Juks med de kriminaltekniske bevis
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt] [Neste avsnitt]
Da politiet ikke hadde noe mer enn en vag mistenkelighet å bygge på i saken mot Torgersen, ble alt satt inn på å samle tekniske bevis mot ham. Ingen tenkte på at mangel på spor av nærkamp med drapsofferet burde ha frifunnet ham eller at Torgersens sko ikke bar spor av å ha vært i en kjeller der gulvet var dekket av slam.
Tvilsomme aspekter ved de tre tekniske bevis ble underslått:
• Tannbittbeviset. Det kom aldri frem i retten at de to sakkyndige, Ferdinand Strøm og Jens Wærhaug var uenige om hvilke av Torgersens tenner som skulle ha bitt drapsofferet i brystet. Wærhaug glemte å opplyse om at han hadde forandret forklaring etter at han fikk vite om Strøms forklaring.
• Avføringsbeviset. Dagens sakkyndige har ingen annen forklaring på avvik i avføringsbeviset enn at avføringsbeviset ble manipulert til skade for Torgersen. En slik manipulasjon var selvsagt ulovlig. Gjenopptakelseskommisjonen har ingen forklaring på disse avvikene og har ikke gjort noe for å utrede dette mysteriet. Kommisjonen utelukker likevel manipulasjon ved å kalle det en «konspirasjonsteori», uten å ta i betraktning at en tukling med beviset godt kan ha vært foretatt av én eneste tjenestevillig person, som ikke trenger å ha konspirert med noen som helst.

Lokk på saken
[Gå til toppen av siden] [Forrige avsnitt]
Metodene som påtalemyndigheten har brukt for å legge lokk på Torgersensaken taler sitt tydelige språk om at sakens fakta ikke har tålt dagens lys. Torgersen har fra første stund hardnakket kjempet for gjenopptakelse. Like hardnakket har påtalemyndigheten strittet imot.
Et par måneder etter domfellelsen skriver statsadvokat Dorenfeldt: «For øvrig finner jeg å burde bemerke at politiet ikke bør oppta noen forklaring av domfelte eller foreta noen etterforskningsskritt i saken uten å ha konferert med meg.»
I 1962 fikk Alf Nordhus avslag på å bli oppnevnt som offentlig forsvarer for Torgersen − av den samme dommeren, lagmann Lunde, som dømte Torgersen fire år før. (Lagmann Lunde var for øvrig i fysisk basketak med Torgersen under hovedforhandlingen. Dette skulle ha gjort ham inhabil, han skulle vært kjent såkalt ugild. At Lunde fortsatte å lede retten etter basketaket var ulovlig.)
Den 2. februar 1972 melder avisene at Torgersen reiser sak mot politiadjutant Haukenæs for trenering av utlån av dokumenter i saken. Men Haukenæs opplyser at han bare følger ordre. Han har ikke kunnet låne ut dokumentene siden 1965.
Da Torgersens daværende advokat Gunvaldsen i 1965 ba om å få utlevert dokumentene i Torgersensaken, bestemte nemlig Dorenfeldt at «dokumentene ikke vil bli utlånt til noen, med mindre det fremsettes en gjenopptakelsesbegjæring hvor det konkret angis hvilken eller hvilke grunner gjenopptakelsesbegjæringen bygger på.» (11. januar 1965)
Det er en absurd komikk i dette catch 22; Dorenfeldt forlangte at man på forhånd skulle legge grunnene på bordet for å få utlevert dokumentene der slike grunner kunne finnes. Samme type sirkelargumentasjon noen år senere. Den 28. oktober 1971 hadde Torgersen, som da fortsatt satt i fengsel, en avtale med en professor i odontologi for å få foretatt en ny tannundersøkelse. Statsadvokat Wiker svarte da at det først måtte fremsettes en begjæring om gjenopptakelse før retten kunne avgjøre om det var behov for en slik undersøkelse. Men Torgersen ønsket jo nettopp undersøkelsen for å kunne underbygge en slik begjæring om gjenopptakelse. Det endte med at professor Aas trakk seg med henvisning til tannlege Strøm…
Den 11. april 1972 fortsetter Dorenfeldt sin sirkelargumentasjon i Aftenposten: «Påtalemyndigheten må selvfølgelig til enhver tid søke å forhindre at personer som er dømt med rette, skal få sin sak gjenopptatt på sviktende grunnlag.» Bare personer som påtalemyndigheten selv mente den hadde dømt med urette, skulle innrømmes innsyn i sin egen sak. Den domfeltes krav på saksdokumentene hverken er eller har noen sinne vært avhengig av hva påtalemyndigheten selv mener om skyldspørsmålet.
VG-journalist og krimforfatter Michael Grundt Spang fikk derimot låne sakens dokumenter for å skrive sin bok Torgersensaken (1973), det eneste forsvar for politiets drapsteori som foreligger i bokform. Torgersens motstandere får altså fullt innsyn, mens Torgersens forsvarere nektes innsyn.
Man skulle av og til tro at Torgersensaken gjaldt rikets sikkerhet. I september 1972 ble en filmrull tilhørende ukebladet Aktuell beslaglagt i fengselet. Bladet hadde tatt bilder av Torgersens tenner. Alle protester i sakens anledning løp ut i sand.
Det var som om rettsvesenet ante at tannbittbeviset er frifinnende for Torgersen. Helt lovstridig nektet statsadvokat Håkon Wiker i 1973 å låne ut primærmaterialet i tannbittbeviset til professor i odontologi, Arne R. Hagen. Den 22. oktober går så samme Wiker imot gjenopptakelse «idet verken Neumann eller Hagen har hatt primærmaterialet til gjennomsyn.» Og da lagmannsretten avslår gjenopptakelse 27. juni 1975, er begrunnelsen nettopp: «Uten tilgang til primær-materialet kan man ikke uttale seg om bitt-merkene».
Derimot fikk påtalemyndighetens mann, dosent Gisle Bang, tilgang til primærmaterialet, mens altså Hagen ikke fikk det, stikk i strid med straffeprosesslovens § 207.
Kjæremålsutvalget fortsatte i samme dur: «Man peker i den forbindelse på at verken tannlege Neumann eller professor Hagen har hatt primærmaterialet til bedømmelse.»
På slutten av 1990-tallet ble tannlege Kjell Johannessen nektet tilgang til modeller av Torgersens tenner. Statsadvokaten sa nei, stikk i strid med straffeprosesslovens § 154.
Først i september 1998 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at lagmannsretten ikke hadde lov til å utsette Johannessens krav på å få studere modellene. Det tok altså 40 år å få sannheten om tannbittbeviset frem i lyset.