Torgersensaken

En fullstendig gjennomgang, side for side, av Gjenopptakelseskommisjonens faktafeil, utelatelser og feilslutninger, hele tiden i Torgersens disfavør, vil ta tid å få ferdig.
Men følgende to redegjørelser skulle gjøre det klart at Gjenopptakelseskommisjonen må ha jobbet ut fra en forhåndsbestemt konklusjon i Torgersensaken.

Imidlertid har Ståle Eskeland behandlet det viktigste i Gjenopptakelseskommisjonens sviktende grunnlag for å avslå kravet om gjenopptakelse, Oslo 5. september 2008.

Dessuten anbefales å lese Krav om ny behandling av saken i kommisjonen − med nye medlemmer, av advokat Erling Moss. Dette dokumentet er mye mer enn tittelen antyder:
• Gjenopptakelseskommisjonen innrømmer det som i realiteten er lovbrudd, bevisfusk, men utlegger det som bagateller. At Torgersen dermed også ble utsatt for lovbrudd i 1958, underslag av vitner, står altså uimotsagt.
Men kommisjonen forsikrer at dette ikke har noen betydning for gjenopptakelse. Dette forsikrer kommisjonen stikk i strid med lovens paragrafer og menneskerettighetene (EMK-reglene) som også Norge er bundet av.
Innrømmelsene er først kommet etter anmeldelse av forholdet til Spesialenheten.
• Moss går så videre i detalj om Gerd-vitnene som Torgersens forsvarer ikke fikk vite om. Heller ikke i ettertid, altså etter at Torgersen var dømt i 1958, er det noe som tyder på at disse vitnenes eksistens var kjent. Kommisjonen har en utredningsplikt om disse forholdene, men ingen som leser kommisjonens avgjørelse, har sjanse til å finne ut hva dette dreier seg om.
• Moss påpeker også at en utredning om vitnet Helga Paulsens politiforklaring, også den underslått forsvarer, ikke finnes i kommisjonens avgjørelse.
• Tilsvarende hva angår vitnene Alf Brandsdal og Eilif Støleggen, som under beviselig falske påskudd fra politiets side, ikke ble ført under hovedforhandlingen.
• Sist men ikke minst anbefales å lese avisutklippene fra fra oslopressens dekning av hovedforhandlingen 10. og 11. juni 1958. Disse utklippene kaster et grelt lys over kommisjonens påstand om at man ikke kan vite hvilken betydning hvert enkelt av de tekniske bevis hadde i 1958. Alle disse bevisene ble den gang ansett som fellende.
Moss drøfter de juridiske flokene som følger av dette: Kommisjonen er inhabil, men det er ikke klart hvem som avgjør inhabilitet for kommisjonens medlemmer i enkeltsaker.
Gjenopptakelseskommisjonen er en studie i desinformasjon, der det legges betydelig flid og intelligens i å unngå å gi en korrekt beskrivelse av saken, sammenliknet med det lagmannsretten fikk vite i 1958.