Kommisjonen for gjenopptakelse

Boks 8026 dep

0030 Oslo

                                                                                                                      20. april 2006

 

 

 

Sak 71-2004 Fredrik Fasting Torgersen – avsluttende bemerkninger

 

Professor Ståle Eskeland vil i en egen ekspedisjon til kommisjonen gjennomgå en del andre viktige sider av saken, rettet mot resultatene av høringen. Jeg skal her – etter snart 9 år med Torgersen-saken - prøve på en mer personlig og ”prosederende” innfallsvinkel, som avslutning, med noe dokumentasjon.

 

  1. Forholdet mellom de tekniske beviser og andre bevis i saken.

 

Dette ble fremstilt i hovedtrekk slik av førstestatsadvokat Maurud under høringen, her i Aftenpostens sammendrag:

 

”Helheten. – For det såkalte ”avføringsbeviset” gjelder det samme som for andre tekniske bevis: Det har sin interesse og bevisverdi når det ses i sammenheng med sakens øvrige beviser, sa førstestatsadvokat Jørn Maurud under sin innledning i går.

        Han ramset opp bevisene mot Torgersen, blant andre barnålene som ble funnet i dressen hans og som var lik dem som var på åstedet, og vitner som hadde gjenkjent ham. Maurud viste også til at Torgersen i desember 1957 var løslatt på prøve etter en dom for forsøk på voldtekt.

        - Det er all grunn til å spørre seg, slik lagretten sikkert også gjorde i 1958, hvor mye ”uflaks” er det mulig å godskrive en slik mann uten å bevege seg ut i den oppkonstruerte, teoretiske tvil om hans skyld, sa Maurud.” (31.3.06)

 

            Referatet er selvsagt et sammendrag, men det får frem statsadvokatens poeng slik jeg også oppfattet ham. Jeg lar de juridiske sider ligge. De er helt feil fremstilt, noe eksempler fra langt tilbake viser (se som eksempel Schnitler-saken i Rt. 1964 s. 1426 der medisinsk feilbedømmelse av sædceller førte til gjenopptakelse, uten hensyn til øvrige bevis). Liland-saken ville heller ikke vært gjenopptatt i 1994 dersom en slik argumentasjon var lagt til grunn.

            Meningen er å stille et annet spørsmål:

            Hvis de tekniske beviser svikter, hva skjer da med resten av saken? Resten av drapsteorien? Resten av det som må ha vært lagt til grunn som ”faktum” av juryen?

            Spørsmålene blir lett retoriske, men ikke mindre viktige av den grunn: Hvis Torgersen ikke har bitt Rigmor i brystet, har han da likevel drept henne? Hvis barnåler og avføring ikke kan knytte ham til åstedet, har han da likevel vært der drapskvelden? Hvis ingen av vitnene som så en mann følge etter Rigmor, kjente igjen Torgersen, var det likevel han?

            Vi har to historier å forholde oss til – den offisielle historie som nå i snart 50 år har vært fremstilt som tung og omfattende, men dernest den andre ”historien i historien”, som også er tilstede, men som man til nå har valgt å overse. Det er den som interesserer meg her

            Sammenhengen mellom de tekniske beviser og resten av saken, ble i sin tid slående oppsummert av Grundt Spang, jfr. side 98-99 som vedlegges (bilag 1). Jeg har nok slett ikke vært den eneste som tenkte: ”Nei, så mange tilfeldigheter på en gang virker helt usannsynlig”, altså den samme uflaksen som Maurud argumenterer med.

 

  1. Kan det bevises at Torgersen er reelt uskyldig?

 

Før jeg fortsetter skal jeg si litt mer om tannbittbeviset. Det er nødt til å være frifinnende, også av flere grunner enn demonstrert av Senn og Flood. Jeg skal begrunne dette slik:

 

Strøm-Wærhaug-alternativet ble gjennomgått av professor Solheim. Jeg mente å påvise at etter denne varianten ”forsvinner” mesteparten av tann 21 (bittspor nr. 1), uten noen protester fra Solheim. Jeg vedlegger nå de tre transparentene for dette bittsporet og tennene, sammen med intervju med professor Holck i Aftenposten 6.11.99 (bilag 2-4).

 

Kommisjonen kan nå prøve selv. Bruk transparentene og følg anvisningen på Holcks tegning i avisen. Så kan man også prøve å gjøre det samme etter britenes alternativ, altså plassere Torgersens tann 13 over merke 3. Poenget blir synlig under enhver variant. Overleggingen etter britenes alternativ blir faktisk betydelig verre i Torgersens favør fordi nå skal også 2/3-deler av tann 11 ”forsvinne”. For ikke å snakke om hva som skjer med vinklene mellom tennene i overkjeven og bittsporet.

 

Samme test kan gjennomføres ved at kommisjonen legger modell av Torgersens tenner over modell av bittsporet. Resultatet er selvsagt det samme, men nå ser man i tillegg noe like viktig: Man ser hvor lite avrunding bittspor-modellen har sammenlignet med biting i den flate plastilinskiven som Strøm laget (demonstrert under høringen). Også bittmerket på brystet er temmelig flatt.

 

Jeg vil blankt påstå at britenes alternativ er helt uforklarlig. Jeg fatter ikke hvorledes ”Torgersen” – eller for den saks skyld en hvilken som helst annen med regelmessige tenner - kan klare å bite med høyresiden i overkjeven og hele underkjeven samtidig.

 

Enhver kan jo prøve med et eple eller en bolle eller en bit ost. Man ser jo at dette må være helt feil. Og det man ser, er under alle alternativer helt uforenlig med test-biting med Torgersens bittmerke, utført av både Johannessen, Senn og Medbø/Synnes.

 

Og Solheims forklaring på forsvinningsnummeret for tann 42 (biting med fremskutt underkjeve) er jo i innlysende motsetning til den felles oppfatning blant de sakkyndige om at dette bittet er meget kraftig. Begge forklaringer kan ikke opprettholdes, som innbyrdes motstridende og gjensidig utelukkende. Fremskutt underkjeve brukes til ”småbiting” (man gnager ut et appelsinskall eller spiser inntil svoren på stekt bacon etc.). Logisk fører dette til at også Solheims forklaring på manglende 42 i realiteten innebærer at han er enig i at denne tannen må ha avsatt merke, hvis man godtar at bittet er hardt og gjennom huden (uomstridt).

 

Dermed har man følgende avvik:

-          Ingen av Torgersens tenner kan ha avsatt bittmerke 2

-          Tann 42 mangler i bittmerket

-          Posisjonen til tennene 41 og 31 er motsatt av posisjonen til bittmerke 5 og 6

-          Tann 21 mangler i bittmerket, for en stor del etter Strøm-varianten, hele tannen etter britenes alternativ (og for den siste forsvinner også 2/3-deler av tann 11 fra bittmerke 1). Bare tann 21 er 8,9 millimeter bred.

-          Vinklene stemmer ikke verken for over- eller underkjeve for noen av variantene

 

Dette ser kommisjonen like lett som enhver annen. Konklusjonen burde være enkel: Biteren og drapsmannen var en annen.

 

 

  1. Feilkildene for resten av bevisførselen – ”helhetsvurderingen”.

 

Ved de drap på unge jenter vi nylig har hatt (Sogndal, Førde, Drøbak) har politiet avhørt tusenvis av vitner, hundrevis i hver sak. Den dreptes venner, venninner, bekjente og omgivelser har avgitt forklaringer, spyttprøver for DNA osv.

            Hvem ble avhørt av den dreptes omgangskrets i Torgersen-saken? Praktisk talt ingen, om man ser bort fra den nærmeste familien. Derimot ble Torgersens omgangskrets avhørt i detalj!

            Omgivelsene rundt et drap vet lite eller ingenting om sakkyndige undersøkelser. Vitner som kunne fortalt politiet noe annet, hadde derfor ingen oppfordring til å melde seg på grunn av de sakkyndiges arbeid. Men ett avhør, av Helga Paulsen, ble underslått. Jeg vedlegger Dagbladet 5. mai 1999 som viser statsadvokatens reaksjon da dette avhøret ble funnet (bilag 5). Jeg ble ikke varslet på forhånd, og ante ingenting om det før jeg leste avisen. Dette avhøret, og 0-dokumentene, for øvrig kom til meg en ukes tid senere.[1]

            Feilkildene for statsadvokatens resonnement er følgende:

 

3.1   Feiloppfattelse og feiltolkning av tilfeldigheter.

 

Hverdagen er full av dem, men vi er på jakt etter sammenhenger i tilværelsen,

og ser ikke at egen tolkning av fakta styrer det vi mener om årsakssammenheng. Er det f. eks. sant at ”en ulykke kommer sjelden alene”? Svaret avhenger av hva vi mener med ”alene”. Er to dagers mellomrom nok? Enn en uke? Vi kan gjøre utsagnet så riktig eller feil som vi vil.

            Er det riktig at par som pga. barnløshet adopterer et barn, deretter får ett selv? Vitenskap og folketro har helt forskjellige løsninger.

            Det kan ikke være tilfeldig at Torgersen hadde barnåler i dressen, eller avføring på turnskoen, heter det. Jordgulvet var fullt av nåler, og juletreet (der nålene skvatt av ved den minste berøring) lå over Rigmor da hun ble funnet. Hvor mange nåler ble funnet på henne og hennes klær og sko? Ingen. Sier det noe om sannsynligheten for at Torgersen fikk en nål fra åstedet i innerlomma?

            Hva ville vi sagt hvis epleposen bare inneholdt ett eple (hun hadde kjøpt to), samtidig som et ”likt” eple ble funnet i Torgersens antrekk, enten nr. 1 eller nr. 2. Skulle slutningen da være at han hadde vært der, at det var Rigmors ene eple han hadde i lomma? Hvis Torgersen forklarte at han hadde fått eplet av en person på boksestevnet eller Sentrum kino, som han ikke visste navnet på, eller at han hadde kjøpt det i en kiosk der ekspeditøren ikke kunne huske dette – skulle dommen bygge på at han løy?

            Har det noen betydning at de sko han hadde på seg inntil han kom hjem første gang drapskvelden ikke viste noen spor fra åstedet?[2] Om avføringen på åstedet (pga. mengden) er menneskeavføring, så ble turnskoen brukt av Torgersen til joggetrening i parken (Ola Narr).[3] De var det vi i dag ville kalle joggesko. Er det noen som har sett noen gå med bikkja i en park, og blir man forbauset om man ser en katt der? Derav hårene, og det er intet ”uhell” eller ”tilfeldighet” at joggesko kan ha på seg dyreskitt, med mindre man velger å bortforklare slike selvfølgeligheter nettopp på den måten. Vi vet selvsagt ikke noe om hvor vanlig dette er, men det er ikke oppsiktsvekkende.

Og det er poenget: Da gjør man dette valget. Man må velge bort en selvfølgelighet, og akseptere teoretiseringen – gjettingen - som samsvarer med drapsteorien. Og valget øker ikke sikkerheten på konklusjonen, selv om dette er en vanlig innbildning (dessverre også blant jurister). Gjettingen – forkledd som en ”helhetsvurdering” – kommer da som erstatning for et sakkyndig bevis som ikke holder mål. Dette er etter min mening heller ikke i samsvar med det som i domstolene er poenget med ”helhetsvurderingen”, nemlig som en karakteristikk av beviser som støtter hverandre, ikke som spriker eller slår hverandre ihjel.

 

3.2. Slutninger om årsakssammenheng fra et lite utvalg.

 

Tenk etter hvor lite bevis for Torgersens skyld som foreligger om man holder de tre tekniske bevisene utenfor.

-          Han opptrer helt uberørt og uanfektet da meldingen om drapet kommer over politiradioen (under transporten fra politistasjonen til Møllergata).

-          De politifolk som arresterer ham, setter ham ikke på noe vis i samband med en alvorlig forbrytelse før drapet blir oppdaget (og knapt nok etterpå, heller).

-          Han har en alibihistorie som han sier at politiet kan få bekreftet med det samme, hjemme i Tore Hunds vei. Han tilbyr til og med å betale drosje dit.

-          Han kan med rette oppfattes som sta og arrogant. Er det et tegn på skyld eller uskyld? Det er lett å tenke at det han vil skjule, er alkoholbruken, og faren ved gjeninnsettelse (prøveløslatelse med alkoholforbud). Torgersen kan kanskje med rette beskyldes for ikke å ta siktelsen alvorlig nok. Men han oppfører seg som en uskyldig – regner med at snarlig etterforskning vil oppklare misforståelsen. Men han kan ikke gjøre stort, der han sitter varetektsfengslet med besøksforbud.

-          Ingen i Skippergata har sett ham der før han blir arrestert, og arrestasjonen blir kjent. Ingen etterpå heller, slik politiet gjør forsøk på å undersøke (konfrontasjonen uka etterpå).

 

Så er det de motsatte indisier:

 

-          Tekniske undersøkelser knytter ham ikke til drapet, med unntak av Strøms oppfatning av ”slitte tenner” (gjennomgått av Flood under høringen).

-          Alibihistorien hans blir bekreftet av familien, men Gerd dukker ikke opp.

-          Politiets egne undersøkelser av åsted og klær knytter ikke Torgersen til drapet, helt innlysende og tvert imot.

-          Han forklarer seg villig, og fastholder sin historie, også etter at Johanne Olsen dukker opp (onsdag 11.12.57). Hvorfor meldte hun ikke seg selv som vitne?

-          Det er ingenting i Torgersens historie som virker usannsynlig, eller som ikke blir bekreftet av vitnene på Sentrum boksestevne eller kafe Hjerterum eller langs Karl Johan. Politiet tar ham ikke i noen løgn. Torgersens kveldshistorie er en hverdagshistorie.

-          For å presse ham inn i drapsteorien, oppstår ”fyrstikkhistorien”. Jeg kan med trygghet si at det har vært, og er sikkert fortsatt, mange oppfatninger om saken. Men samtlige jeg vet om som kjenner den, sier spontant at hele denne fyrstikkteorien (drosje hjem etter fyrstikker) er komplett absurd.

-          Bittmerket kan han ikke forklare, selvsagt, men både barnåler og avføring har han forklaringer på, like troverdige som drapsteorien, om man ser bort fra de senere sakkyndige.

 

Jeg nevner detaljene fordi det er en lite kjent logisk og faktisk fallgrube å legge til grunn at undersøkelser med negativt resultat, i Torgersens favør, ikke er like viktige som resultat fra etterforskning som politiet mener gir positive resultater, støtte til skyld-hypotesen.

            Man lager en stor teori av ingenting, der hvert enkelt ”indisium” som påstås å være uavhengig, svikter fullstendig når de undersøkes ett for ett.

            Det tragiske er at den riktige etterforskningen aldri ble foretatt.

 

4. Torgersen-saken uten de tre vitenskapsbevisene

 

”Jeg har aldri møtt den drepte jenta,” sa han.

For å få ham dømt på tross av dette, må man koble han sammen med henne. Det skjer i nedre del av Karl Johans gate, utenfor Esthers pølsebod i Dronningens gate, ca. 25 meter fra Karl Johan. Tidsalibiet til Torgersen – at han umulig kunne gå fra Hjerterom i Pilestredet kl. 22.30 og så rekke å møte henne i krysset Karl Johans gate/Dronningens gate når hun går fra Østbanenen kl. 22.40 – må man først glemme.[4]

            Den mannen som følger etter henne bort til kiosken, snakker med henne, og det hører Esther i kiosken. Hun ”mener bestemt at han ikke snakket typisk Oslo-dialekt,” sa hun til politiet. Det burde jo sterkt indikere at det ikke var Torgersen. Det har politiet skjønt, i alle fall da.[5] Og det blir ikke bedre da Esther i politiets fotoarkiv plukker ut Alf Brandsdal. Det behøver selvsagt ikke være rett, men det vet jo ikke politiet. Den eneste effektive måte å kontrollere dette på er å la Esther møte Brandsdal, arrangere en personlig konfrontasjon mellom dem, enten de to alene eller i form av en identitetsparade, akkurat slik de har gjort med Torgersen, og som førte til at Esther ikke gjenkjente ham.

            Det som er nytt for Kommisjonen, er at vi i dag vet at Kriminalpolitiet på Victoria terrasse visste hvem Brandsdal var.[6] Politibetjent Grøvle, som skriver anmeldelsen i Skippergata-saken, hadde en måneds tid tidligere etterforsket en anmeldelse mot Brandsdal. Dette er riktignok en tilsynelatende ”uskyldig” affære, selv om publikum har reagert på hans tilnærming til et par unge jenter. Det som er poenget, er dette: Politiet må ha skjønt at han lett og ofte surrer rundt i strøket i beruset tilstand. At det gjør Esthers fotoidentifikasjon av ham sannsynlig, passer dårlig i drapsteorien, i alle fall når alle tar for gitt at den som fulgte etter Rigmor også var den som drepte henne umiddelbart etterpå, ved en overfallsvoldtekt inne i trappegangen mellom 23 og 23.30.[7] Politiet har selvsagt ikke mistanke om at Brandsdal er drapsmannen. Logisk er dette riktignok ikke, men sånn må det være. At vitnekonfrontasjoner til gjenkjennelse skulle brukes i saken var klart allerede fra mandag 9. desember, og dette ble også meddelt allmennheten, se Aftenposten 9. desember 1957.[8] Hvorfor venter politiet helt til i januar 1958 med å be Esther se i politiets fotoarkiv, og hvorfor inkluderes Brandsdal i utvalget av foto hun får se? Jo, fordi politiets motstridende informasjon (Gerd har ikke meldt seg, turnsko-undersøkelsen negativ, mor og søster bekrefter alibiet) gjør alternativ etterforskning nødvendig, og fordi politiet kjenner til Brandsdal og hans væremåte. Det er  fordi han er en sannsynlig kandidat at han kommer med i utvalget av foto.[9]

Og det er nettopp en forklaring med denne ”vanlig-fyr-i-strøket”-valøren politiet får den 21. januar 1958, da Esther etter fotofremvisningen 15. januar forklarer seg: Dette er en mann hun har sett ved pølseboden både før og etter drapet, senest bare for noen dager siden![10] Dette gjentar hun under den rettslige forundersøkelse i februar. Nå gjenkjenner hun ikke Torgersen, som hun nå ser fordi han er tilstede, men hun mener nå ”ved nærmere ettertanke at det ikke var [Brandsdal] hun så den kvelden.”[11]

Det sosiale presset har tydeligvis satt inn. Og den motstridende informasjonen politiet sitter med i januar løses nå til fordel for Printz og vitenskapen (se litt senere). Forholdet illustrerer et kjent fenomen: Feilaktig vitenskap ødelegger også politiets etterforskning!

            Brandsdal forklarte seg for politiet den 21. januar 1958, som før påpekt et helt forunderlig ”tamt” avhør (en måned  før den rettslige forundersøkelse), der verken hans nåværende bopel eller arbeidssituasjon beskrives, bare at han hadde sluttet ved Slakteborgernes Fellessalg as, Grønland 12, seks dager før, og at han har flyttet fra kona i Drammen. Ingen konfrontasjon mellom Esther og Brandsdal, heller ikke under den rettslige forundersøkelse der han ikke møter. Og så ”forsvinner” han en gang til, nemlig under hovedforhandlingen da forsvareren hadde innkalt ham som vitne – med den feilaktige opplysning at han da var varetektsfengslet i Århus, og derfor måtte frafalles som vitne. Denne opplysning kan jo ikke komme fra andre enn politi/statsadvokat, som foretar innstevningen av vitner i straffesaker.[12]

            Skjedde det noe annet omtrent samtidig i januar?

Ja, det gjorde det. Fürst har fått prøvene tilbake ”ca.” 8. januar, og nå finner han noe politiet kanskje kan bruke, også til å få varetektsfengslingen forlenget fra 30.12. I påtegning til forhørsretten av 30.12. skriver aktor at Fürst bes oppnevnt for å uttale seg om ”den mulige fæces-flekk på siktedes ene turnsko”.[13] Nå er det jo akkurat det Fürst har gjort for lenge siden. Problemet var bare at konklusjonen var negativ!

 Fürst konfererer med Printz, som den 15. januar opplyser at de ”dannelser” han lurer på ”er pallisade – eller stenceller fra erter eller bønner”.[14] Printz bekrefter dette, og sier samtidig i sin rapport av 17. januar 1958 at han meddelte politiet at ”den myrdede hadde spist erter, sannsynligvis ertesuppe”, hvorpå han fikk ”besøk av herrene Haukenes og Laugerud fra Kriminalavdelingen”, med denne fortsettelse:

 

”De hadde med seg rapport fra Solveig Guldbrandsen, kjøkkenjomfru i Det nye Cityhotell som var Rigmor Johnsens arbeidssted. Vidnet har under avhøring den 11.12.57 opplyst at avdøde torsdag 5/12 hadde spist gul ertesuppe til middag.” (merk datoen for avhøret)[15]

 

Og nå kommer konklusjonen i politiloggen, slik:

 

Onsdag 15.1. Wolff ringer: Prof. Printz og dr. Fürst har i dag meldt til lab. at det er funnet overensstemmelse i ekskrementene fra siktedes sko og fra den drepte. Bestanddelene er enten erter eller bønner. Konferanse sammen med Haukenæs hos prof. Printz på Instituttet for Tang og Tjæreforskning.”

 

            Legg nå merke til datoene! Den 15. januar er samme dag som Esther plukker ut Brandsdal i fotoarkivet. Er det helt unaturlig å tenke seg at avhøret av Brandsdal den 21. januar blir som det blir, når reservasjonsløs vitenskap fra professor Printz har naglet Torgersen til åstedet?

Årsaken til at fru Gundersen ble avhørt 11.12. har sammenheng med Fürsts første oppdrag, se politiloggen for tirsdag 10.12:

 

”Se. lab.skrivelse av 9.12. til dr. Fürst. Det bør undersøkes hva Rigmor spiste i tiden før drapet.”

           

Fürst får materialet 9.12. Allerede 11.12. er prøvene hos Aaser der Fürst er tilstede (hans rapport s. 4). Skulberg sender resultatet av serologisk undersøkelse til Aaser den 20.12, hvoretter Aaser sender det samlede resultat i brev av 22.12. Konklusjonen er jo innlysende: Negativt både for blod og planterester. Men positivt for hår, altså dyreavføring. Og politiet spurte Fürst/Aaser to dager tidligere, med dette resultat ifølge politiloggen:

 

”Fredag 20.12. [Wolff] opplyser at prøvene foretatt med ekskrementene ikke har vært positive.”

 

Så når prøvene en knapp måned senere blir ”positive”, så blir det igjen liv og røre hos politiet, se loggen fra 21.1. (samme dag som Brandsdal blir avhørt), som henter frem gamle saker mot Torgersen, og som deretter fortsetter med nye oppdrag til Printz, Mork og Arbo Høeg. Språkbruken taler for seg selv: Når Aasers undersøkelser ”ikke har vært positive”, så betyr dette at de har vært positive for Torgersens uskyld. Men slik er det jo ingen som tenker!

 

Det er ertesuppa som feller Torgersen:

 

”En slik overenesstemmelse kan neppe være tilfeldig og det er min oppfatning at samtlige disse prøver – heri også innbefattet den fra siktedes turnsko – stammer fra den samme kilde nemlig fra den myrdede.”

 

Er det noen som tror at undersøkelser av barnåler og tannbitt etterpå kan foregå uhildet? Og er det noen som blir overrasket over at professor Wærhaug ”glemmer” å fortelle om uenigheten for tannbittbeviset? Eller at Gerd-dokumentene fra rettssakens andre uke, da ansatte ved Skotøyutsalget sier til politiet omtrent direkte at ”vi vet hvem hun er!”, forsvinner de også.[16] Vitnene vil ødelegge både polititeorien og de sakkyndige konklusjoner! Og når politiet stoler på de sakkyndiges konklusjoner, og til og med prøver å kvalitetssikre Fürst/Printz ved å oppnevne Mork og Arbo Høeg i tillegg (se oppnevningsbrevene som vedlegges som bilag 6-8), så må motstridende informasjon betraktes og behandles som et synsbedrag, inklusiv underslåtte opplysninger fra Helga Paulsen om en som kunne være den rette drapsmann. Legg også merke til at det i bilag 6 står at det er Rettsmedisinsk institutt som har sikret avføring på Rigmors høyre lår. Ingenting er av dette er altså funnet ved endetarmen.

Og nå bør enhver skjønne hvorfor det ubehagelige vitnet Alf Brandsdal også må bort fra saken. Hvis nå han kommer i forhørsretten i februar eller til rettssaken i juni, så risikerer han jo å møte Esther fra pølseboden! Tenk om hun sier i retten når hun får se Brandsdal: Han var det!!

Brandsdals forklaring og fotokonfrontasjonen fins det ikke et ord om i politiloggen, i motsetning til andre fotokonfrontasjoner (se loggen for 9.12 og 10.12). Og til min forbløffelse har det ikke lykkes å finne ut hvor Brandsdal var da han skulle møte i retten i juni 1958. Politi og påtalemyndighet har – selvsagt – ikke vist noen interesse for å klarlegge dette. Jeg har ingen tro på at han er drapsmann i saken, men man vet aldri. Jeg har som man vet ingen tro på at 23-23.30 er det rette drapstidspunkt. Rigmors kåpe er uskadd fra angrepet, Olga så ikke noen ekskrementer i trappegangen kl. 24 og blodalkoholanalysen viser at Rigmor minst skulle hatt 0,5-0,6 i promille om hun var drept så tidlig. For påtalemyndigheten er dette også et synsbedrag, på tross av at statsadvokat Dorenfeldt gjentok Olgas manglende registrering av avføring i den lille trappegangen i prosedyren i saken i 1958 (Aftenposten 13.6.58).[17] Hun gjentar altså i lagmannsretten det hun og mannen umiddelbart sa til politiet.[18]

Torgersen blir presset inn i en politikonstruksjon av ”hva som har skjedd”. Den ville aldri vært mulig uten ertesuppa til kjøkkenjomfru Gundersen. Hadde man etterforsket saken som om Torgersen var uskyldig, eller kunne være det, hadde man funnet drapsmannen. Og det er jo et tragisk paradoks å se, snart 49 år etterpå, hvor nær politiet var en reell løsning av saken.

Bare om man lukker øynene, så ser man ingenting. Og som en illustrasjon til dette vedlegger jeg politiavhøret av Støleggen av 16. mars 1973 (sammen med hans 1962-erklæring, bilag 9), fordi jeg er blitt usikker på om kommisjonen kjenner dette politiavhøret, og det ser for meg ut som om statsadvokaten kan ha oversett det. ”De hadde da bygget opp en barhytte og fyrte med trevirke på et bål”, heter det (s. 2). Så enkel er altså barnålshistorien, bare man ser etter.

Fenomentet er velkjent. Mønsteret var akkurat det samme i Liland-saken, men lærdommen sitter tydeligvis løst, dessverre. 

Det spiller i og for seg ingen rolle hva de underslåtte vitner kunne ha fortalt i lagmannsretten i juni 1958, eventuelt også i forhørsretten tidligere i februar samme år. Det er ikke tvilsomt at h.r.advokat Blom var på jakt etter ”en annen historie”. Hadde den riktige informasjonen kommet frem langt tidligere, kunne det satt han på et annet spor som ville tvunget politiet til å etterforske alternativer til Torgersen. Og om overraskende nye vitner (Gerd og damene fra Skotøymagasinet) ble innkalt i lagmannsretten etter at de sakkyndige hadde forklart seg (mandag og tirsdag i andre uke), så vet man jo ikke resultatet. Det kan godt være at alle disse ville fastholdt det de sa til politiet, Gerd at det ikke var henne, de andre med helt andre opplysninger. Uansett ville det vært en sensasjon i saken. Og både fagdommere og juryen kunne meget vel ha tenkt: ”Herregud, kanskje Torgersens historie er så enkel?” Hvor mye kan vi egentlig stole på de sakkyndige?

            Og ankesaken til Høyesterett ville under alle omstendigheter sett annerledes ut. For ikke å snakke om en mulig etterfølgende sak om gjenopptakelse, om en domfellelse ble opprettholdt av Høyesterett. Både h.r.advokat Johan Hjort og h.r.advokat Alf Nordhus var, som man vet, rett i nærheten i saken, allerede fra 1959.[19] Og om en gjenopptakelse hadde tatt lang tid, så kunne Torgersen vært spart kanskje 12-15 av de ca. 17 fengselsårene, og alt annet etterpå. Jeg vedlegger Torgersens brev til Eidsivating lagmannsrett av 10. mars 1959 (bilag   10). Er det noen som tror at en som var skyldig i drapet, ville skrevet slik? Legg for eksempel merke til hva Torgersen den gang skrev om bittbeviset. Han nevner ikke fortennene i underkjeven (tann 31 og 41) eller tilsvarende bittspor 5 og 6. Og 15 år senere, i 1974, ber han politiet oppbevare Strøms tannavstøpning fra 1958.[20] Hvordan rimer dette med noen ”tannfiling”? Svaret er selvsagt at det ikke eksisterer noen tannfiling i aktors betydning av ordet. Historien står i samme klasse som ”likskjendingen” gjorde både i 1958 og under gjenopptakelsen i 1973-76. Det spilte ingen rolle for fremstillingen i avisene at det ikke fantes noe lik som var skjendet, og heller ikke at kriminalsjefen dementerte hele historien.

            Dagbladets tannfilingshistorie fra 2000 (tidligere dokumentert for kommisjonen) hører til de verste overtramp ved gjenopptakelsen, et samarbeid mellom statsadvokat Frønsdal og journalist Jørgen Tangnes, akkurat på det ”riktige” tidspunkt i forhold til lagmannsrettens avgjørelse i august 2000. En advokat som hadde gjort det samme, ville blitt ”hengt” av Advokatforeningens etiske regler, men slike fins ikke for statsadvokater. Og mine forsøk på å få dette dementert og stanset i Dagbladet fikk altså ikke spalteplass.

            Polititriksingen i saken er strengt tatt mye verre enn at de sakkyndige tok feil. Den har etter straffelovens § 168 i prinsippet samme strafferamme som de forbrytelser Torgersen ble dømt for.

            I 2000-2001 blir bevisunderslagene godtatt etter en lovtolking. Etter straffeprosessloven av 1887 § 272 skulle kravet om rettslig forundersøkelse til forhørsretten ledsages av ”Sagens Aktstykker”. Det er på det rene at Helga Paulsens viktige forklaring av 7.12 ble underslått, både da og til rettssaken i lagmannsretten. Til hovedforhandlingen skulle forsvareren også ha ”Sagens Aktstykker” (§ 292), og det må jo være en selvfølge, og i alle fall være en følge av forbudet mot bevistriksing i straffelovens § 168, at forsvareren også skulle ha nye vitneforklaringer som kom til senere. Helga Paulsen møtte riktignok som vitne i lagmannsretten, onsdag 11. juni, dagen etter at Strøm hadde utropt Torgersens tannsett som ”identisk” med bittsporet. Hun må likevel ha forklart noe som var høyst upassende, for dørene ble lukket, og vi vet ikke hva hun sa, utover et kort Dagblad-referat og brevet hun skrev til Bjørneboe i 1973. Hvis noen tror at hun den gang klarte å ”konkurrere” med Fürst, Printz, Mork, Høeg, Strøm og Wærhaug, så er det fordi man er naiv.[21]

            Og saken blir heller ikke bedre av at dokumentene om Ørnulf Bergersens kamp for å komme ut av fengslet fra våren 1958 også forble ukjente til i 2000. I 1972 skrev Monrad Hellby et brev til Bjørneboe om at han hadde sett Bergersen samme kvelden ved Casino i Stortingsgata. Og Odd Sørli skrev også brev om en angrende Bergersen. Så sannheten behøvde ikke å være noen annen for ham enn den var for Rolf Evald Johannesen, som ble avslørt som løgner før rettssaken.[22] Ingen har giddet å undersøke, det er saken. Og det er bare den løgn som blir avslørt, som teller.[23]

            Det er hevet over tvil at bevisunderslag er i strid med EMK artikkel 6. Dette påpekte jeg i kjæremålet til Høyesterett i 2000 og gjentok og dokumenterte detaljene i mitt brev til Høyesterett av 7. november 2000, se pkt. 4 i brevet.

            Høyesterett skriver i kjennelsen av 28. november 2001 ingenting om dette. Det gjør heller ikke statsadvokaten i sin uttalelse av 2. desember 2005 til kommisjonen.[24] Så statsadvokat Mauruds uttalelse under kommisjonshøringen kan godt gjentas med en endring: Hvor mye uflaks kan man godskrive rettsvesenet uten å ”bevege seg ut i den oppkonstruerte, teoretiske tvil?”

            Det er i justismordtilfellene akkurat motsatt, slik professor Krarup skriver:

           

”Systemene lukker sig om fejlene som efterhånden forvandler sig til overgreb, og jo mer graverende de er, des stærkere virker lukkemekanismerne. Gang på gang oplever man at politifolk, anklagere, dommere og nævningene lukker øjnene for selv åbenbare motsigelser… Retssystemet fungerer i skyggen af en ufeilbarlighetsmyte der udelukker feiltagelser. Fejl er ikke blot pinlige, de er principstridige… Alt bliver skævere og skævere, konsekvensene blir mer og mer uoverskuelige, flere og flere beviser skal forvanskes og manipuleres for at resultaterne skal passe. Det afgjørende i straffeprosessen bliver ikke sandheden, men jagten på  en bekræftelse av myndighedernes hittidige forestillinger om skyld. Selv om de oprindelige feil er indlysende for enhver udenforstående, har de brændt sig fast som myndighedernes fordomme. En oprindelig tilfældig fejl kan i processens løb eskalere til et forsætlig overgreb.”[25]

 

Så når de tre vitenskapsbevisene er borte, er sannheten at det var Torgersens mor som forklarte seg rett. ”Gutten var hjemme da, han, og datteren min satt og snakket med ham”, sa moren i lagmannsretten, om drapskvelden mellom 23 og 23.30.[26]

Ingen som spurte om drapsteoriens klokkeslett var rett.[27] Og så var det altså feil, det også. Det har en viktig juridisk konsekvens: Hvis drapstidspunktet er senere, eller det er saklig tvil om dette, så er det enighet om at drapsmannen må være en annen en Torgersen. Da er ikke bare vitenskapsbevisene borte, da er alt annet grunnlag for domfellelsen også vekk.

Når Torgersen er uskyldig, er dette ikke vanskelig i det hele tatt. Men kravet – den psykologiske barriere – er at man må bruke samme målestokk og slutningsrekke som vi ellers gjør i straffeprosessen. Da kommer den riktige drapshistorien frem fra bakgrunnen.

 

5.  Avslutning.

 

Jeg hørte til dem som ble temmelig overbevist av Grundt Spangs 1973-bok, da jeg samme år første gang leste den, selv om det var både det ene og annet som ”skurret” når den ble lest sammen med Staffs gjenopptakelsesbegjæring fra samme år. Den attesten professor Johs. Andenæs gav boka bidro selvsagt med sitt, for meg som for de fleste andre. Det var annet som gnagde i motsatt retning, særlig André Bjerkes artikkel fra Dagbladet i 1973 der han ”anmeldte” Grundt Spangs bok som fullstendig ulogisk.[28] Selv det hjalp jo ikke mot de overveldende vitenskapsbevisene.

            Jeg holdt på med utvalgte deler av saksdokumentene fra september 1997 til februar 1998 før jeg fikk det første sjokket, bokstavlig talt. Jeg studerte originaldokumentene i april 1998 og så kom rapporten fra Laane og Høiland i mai samme år.[29]

            Det var helt innlysende at mye måtte være forferdelig feil i saken.

            Jeg har i tiden etterpå endevendt saksforholdet så mange ganger at jeg ikke kan gi noen redegjørelse for antallet. Jeg har enda til gode å oppdage noe som helst som knytter Torgersen til drapet.

            Tvert imot. Hver eneste gang et nytt eller gammelt forhold blir undersøkt, så peker det bort fra Torgersen. Akkurat slik det skal og må være om han er uskyldig. Derfor konkluderer boka akkurat slik den gjør, og den er fra april 1999. [Boka «... aldri mer slippes løs ...» av Camilla Juell Eide og Erling Moss - kampanje redaksjonens tillegg.]

            Det er for meg et overordnet mål at kommisjonen med trygghet kan legge til grunn at Torgersen er reellt uskyldig. Lovlige gjenopptakelsesgrunner er det mer enn nok av. Men jeg er i tillegg helt overbevist om at han er uskyldig dømt. I mitt hode er det nå bevist for tredje gang siden 1997 at han er uskyldig. Det bør vel være tilstrekkelig?

Torgersen bør få siste ord, slik han fikk det i lagmannsretten i 1958. Etter forsvarerens prosedyre, spør lagmannen Torgersen om han har noe å tilføye.

” – Jeg kan bare si at jeg ikke har gjort det. Hadde jeg gjort det, ville jeg være flau for å høre min egen stemme, men det er jeg ikke.”[30]

 

 

                                                                                                          M e d  h i l s e n

 

                                                                                                           Erling Moss                                                                                                                                                                                        

                                                                                                          advokat

 

Gjenpart med vedlegg:

(1)   Fredrik Fasting Torgersen, Enebakkveien 52, 0657 Oslo

(1)   Professor Ståle Eskeland, boks 6706, St. Olavs Plass, 0130 Oslo

(2)   Oslo statsadvokatembete, boks 8021 dep, 0030 Oslo

 


 


[1] Jeg skjønte at det måtte mangle dokumenter tidligere, se boka s. 271 annet avsnitt, jfr. faksimile av Helga Paulsens brev på side 472.

[2] Jeg er klar over at dette egentlig etter politi-teorien var to par, men jeg lar slike detaljer ligge her. Det ene ”passet” fordi den ene skoen delvis hadde jernhel (”klaprende sko”, sa frisøren), og fordi det kunne være blodflekker på dem (brorens sko, beslaglagt først i januar 1958), ikke påvist, men ”faktum” likevel, bare man er sterk nok i troen, og unøyaktig nok. Det andre paret ble beslaglagt med det samme. På dét fantes ikke noen som helst spor fra åstedet.

[3] At Torgersen alltid har vært idrettsmann ”på heltid” (boksing, fotball, bryting, se eksempelvis den rettsmedisinske erklæring fra 1958) går jeg ut fra at kommisjonen for lengst er klar over.

[4] Utredningen kap. 18. Boka kap. 9. Husk i tillegg avstanden fra Karl Johan og bort til Esthers kiosk, ca. 25. meter. Er det logisk at hun skulle si til Esther: ”Uff, det er noen som følger etter meg”, etter så få meter?

[5] Hvor ble det av dialekt-informasjonen? Den forsvant! I prosedyren sier statsadvokat Dorenfeldt: ”Alder og høyde kan avvike, men alle beskrivelser minner om tiltalte.” Vårt Land 13.6.58, avissamlingen s. 122.

[6] Utredningen, s. 524.

[7] Tidspunktet for drapet endrer seg i siktelsene. Den 9. desember gjelder siktelsen ”drap mellom ca. 23.00 og 01.00,” den 4. februar er dette endret til ”mellom ca. 23.00 og 23.30,” Ringperm I/13 og 15. Da er også branntidspunktet endret til ”mellom ca. 00.15 og 01.00.” Drapsteorien er mao. klar allerede da, se statsadvokatens påtegning på side 16, og ny endring av siktelsen (nytt pkt. II, brannstiftelse for å skjule drapet) før saken går til forhørsretten 7. februar, se s. 17.

[8] Både morgen- og aftenutgaven, se Ringperm III/3-5. Olga så gjennom fotoarkivet 14. desember, I/191.

[9] Å få tak i bakgrunnsopplysninger både for Brandsdal og Gulseth har vært et salig slit, se Rt. 2000 s. 166.

[10] Ringperm I/284-87. Utredningen side 521-25.

[11] Dok. 45 s. 30-31. Det er altså andre gang Esther ikke gjenkjenner Torgersen, første gang var 9. desember, Utredningen side 507-10.

[12] Straffeprosessloven 1887 § 172, domstolloven § 165 (slik den da lød). Vitnestevningene i saken har jeg ikke klart å finne.

[13] Ringperm II/14.

[14] Fürsts rapport side 5-6, Ringperm II/7-8.

[15] Printz rapport av 17. januar, side II, Ringperm II/13-14.

[16] Og forsvinningsnummeret er så ubehagelig at Gerd-dokumentene først innføres i dokumentfortegnelsen, så viskes de ut igjen før statsadvokaten deretter fører inn dokumentene med penn, I/4 (se fra dok. 92). Disse vitneforklaringene nevnes heller ikke i Dorenfeldts redegjørelse av 17. desember 1958, og heller ikke av noen under gjenopptakelsen i 1973-76. Jeg kan ikke, tross konkrete undersøkelser, gi noen forklaring på dette.

[17] Kommisjonen er jo velkjent med politiets foto 5 fra trappegangen, men det er gjengitt i utredningen s. 357. Er det noen som tror at Olga, som til overmål var vaskekone, kunne ha passert gjennom denne 4 kvm. store trappegangen uten å legge merke til all denne avføringen, spredt utover? Hun går jo både ut i bakgården og inn igjen, og passerer den altså to ganger, uten å se den. Og den må vel lukte litt også?

[18] Emil: ”Det var kastet opp eller spyttet blod ved hjørnet ned til kjelleren.” Olga: ”Hun merket ikke noe spesielt da hun gikk inn i gården for å tømme søppelbøtten, men festet seg ved at det var blod i gangen da hun kom tilbake for å fortsette opp i leiligheten.” Ringperm I/90-91.

[19] Se Hjorts detaljrike brev til Eidsivating lagmannsrett av 3. april 1959, Ringperm III/118. Han fikk Dorenfeldts redegjørelse av 17. desember 1958 med det samme, I/46, nederst.

[20] Mitt brev til kommisjonen av 4. januar 2006, faksimile i boka s. 474.

[21] Jeg har satt sammen opplysningene i boka kap. 18, som jeg for enkelhets skyld viser til.

[22] Torgersen anmeldte Rolf Evald Johannesen for falsk forklaring den 24. august 1958. På tross av at statsadvokaten aksepterte falskheten, henla han umiddelbart anmeldelsen, Ringperm III/85 og 87. Da Johannesen som 17-åring i 1938 var kronvitne i Mary-saken, ble hans forklaring i retten betegnet som ”vilt usannsynlig”, se Bratholm: Juss og humanisme, 2004, s. 232-33.

[23] Sørlis og Hellbys brev ligger under avsnitt 6 i en av permene med 0-dokumenter. Jeg har dessverre ikke noe dokumentnummer. HR har dessuten lagt til grunn at manglende opplysninger fra aktor om vitneførsel er grunn til gjenopptakelse, se Rt. 1999 s. 554 på s. 565 (den såkalte Colombianer-saken).

[24] Uttalelse 2. desember 2005 s. 103-105. At bevisunderslag er konvensjonsstridig er så selvsagt at jeg unnlater detaljene. Kommisjonen kan bare lese nær sagt hvor som helst i rettspraksis slik den foreligger i korte referat i Tidsskrift for strafferett, og nå også på Lovdata.

[25] Utredningen s. 87-88.

[26] Arbeiderbladet 6. juni 1958, avissamlingen s. 42, med overskriften: ”Hjemme de kritiske timer – slår hans mor og søster fast.”

[27] Se Dagbladet 4. juni 1958, avissamlingen s. 23, med overskriften: ”Morderen sett minuttet før han slo til.” Hvordan visste man det? Man visste det ikke, man bare trodde det. Men han slo altså til uten at det ble en flekk fra åstedet på kåpa hennes, som hun etter Olgas forklaring hadde på seg! I justismordsaker står selvmotsigelsene i kø.

[28] Man bør fortsatt lese den om igjen, Dokumentsamling IV/86.

[29] Aftenposten 13. mai 1998.

[30] Aftenposten 14. juni 1958, avissamlingen s. 123.