− rettet og forbedret versjon 20.12.09,
av
Statsadvokat Anne Katteland har brukt noen måneder nå, på å lage en uttalelse om Fredrik Fasting Torgersens siste begjæring om gjenopptakelse. Heller enn å bruke uker på å lage en fullstendig tilbakevisning, vil vi gi noen eksempler på statsadvokatens omgang med fakta i denne saken. Generelt kan vi vel si at hennes fremstilling ikke bare er partisk, men svært lite vederheftig. Eksempler følger under.
Katteland slutter seg i all vesentlighet til Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse. Katteland gjør ikke noe forsøk på å imøtegå argumentene som er fremsatt av Torgersens støttespillere; det er helst konklusjonene hun forholder seg til, mens hun forbigår begrunnelsene for disse. Hennes metode er å snakke om noe annet enn disse begrunnelsene − og late som om hun dermed har besvart kritikken.
Sentrale argumenter fra Torgersens støttespillere forsvinner fra hennes fremstilling. I stedet trekker hun ut biomstendigheter og skriver mye om disse. Dette skal gi et skinn av imøtegåelse.
I Kattelands trollspeil blir uvesentligheter hovedsaken mens det vesentlige forsvinner helt.
Under blodbeviset snakker hun om biomstendigheter som om disse er hovedsaken, mens hun glemmer å komme inn på Ståle Eskelands sentrale argumenter. Hun glemmer poenget, at fravær av mer enn tre ørsmå forekomster av påvisbart blod på Torgersens antrekk utelukker at Torgersen er mannen bak det blodige drapet og flyttingen av det blodtilsølte liket. Hun lover å ta opp dette, men det kommer aldri.
Hun er også svært glad i sirkelargumentasjon. Det som er omstridt, blir hos Katteland til utvilsomme kjensgjerninger som alle er enig om. La oss se på følgende eksempel:
«Jeg finner for øvrig grunn til å bemerke at jeg ikke evner å se den bevismessige betydningen av om Torgersens manipulering med egne tenner forut for Zalgen-avstøpningen i 1960 karakteriseres som ”filing” eller ”sliping”.»
Her later Katteland som om den tøvete vandrehistorien om tannfiling ikke er blitt grundig tilbakevist, ja hun later som om denne historien ikke engang er omstridt!
«…de sakkyndige slår fast at endringene i Torgersens tannbitt mellom 1958 og 1960 skyldes mekanisk ytre påvirkning.»
Her later Katteland som om de sakkyndige kun er påtalemyndighetens sakkyndige og høyst vage uttalelser fra disse blir nå til «endringene» som de sakkyndige «slår fast» at skyldes «mekanisk påvirkning». Hun glemmer til og med at de sakkyndige som i sin tid uttalte seg om dette, professor Tore Solheim og tannlege Wenche Stene-Johansen, mente at slipingen måtte ha vært utført av en tannlege, altså ikke av Torgersen. Hun glemmer at de angivelige vitnene til tannfilingen hadde hørt at denne foregikk før Ferdinand Strøm tok sine avstøpninger i 1958, altså at den ikke vedkommer Zalgen-avstøpningen av 1960. De to versjonene av denne historien utelukker hverandre gjensidig; de angivelige vitnenes forklaring og de sakkyndiges oppfatning er uforenlige.
Katteland skriver videre: «Det er videre påtalemyndighetens oppfatning at dette er gjort fra Torgersens side i et forsøk på å forberede bevisfusk, …»
Da dette aldri er blitt gjort, aldri har kunnet bli gjort, fra Torgersens side, er påtalemyndighetens oppfatning ikke noe annet enn fantasier. Gjenopptakelseskommisjonens mandat er å vurdere holdbarheten av de bevis som lå til grunn for domfellelsen i 1958. Vandrehistorien om tannfiling ble ikke ført som bevis i 1958. Som advokat Jan Tennøe har påpekt i Juristkontakt (nr. 2-2007, side 51):
«Det kommisjonen gjør ved å avslå gjenopptakelse, er å fastholde Torgersens skyld på grunnlag av andre bevis enn de som var avgjørende i 1958. At slike andre fellende bevis ikke fantes den gangen (eller for den saks skyld ikke finnes i dag), er èn ting. Lovens generelle ordning er imidlertid at en slik ny prøvelse av skyld (til tiltaltes skade) på grunnlag av andre eller nye bevis, ikke tilkommer kommisjonen men derimot bare den domstol som under full kontradiksjon eventuelt skal prøve saken på nytt.»
Se ellers Jon Ingulf Medbøs essay om denne fantastiske historien.
Kattelands ordbruk er også mildest talt farget. Legg merke til hvordan hun omtaler sakkyndige oppnevnt av påtalemyndigheten som «uavhengige sakkyndige» mens sakkyndige oppnevnt av Torgersen «alle inngår i gruppen av Torgersens støttespillere».
Katteland forutsetter åpenbart at sakkyndige som utelukker Torgersen i tannbittbeviset, har jobbet ut fra forhåndsbestemte konklusjoner og at sakkyndige som anser et teknisk bevis som verdiløst, gjør dette fordi de er støttespillere for Torgersen. Enhver sakkyndig som er uenig med påtalemyndigheten, blir øyeblikkelig en støttespiller for Torgersen, altså en sakkyndig hvis argumentasjon man dermed kan se bort fra.
Legg også merke til hvordan hun hele tiden mistenkeliggjør vitneutsagn som går påtalemyndigheten imot: «Torgersen og/eller hans støttespillere gikk til det skritt å få Støleggen til å avgi en forklaring om at …»
Katteland insinuerer at Støleggens forklaring ikke er hans egen, men at han er blitt overtalt, kanskje til og med presset til å avgi den, at den er blitt puttet i munnen på ham.
Hennes mangel på hukommelse er til tider sjokkerende: «Under høringen fremkom intet som svekker barnålbeviset».
Faktum er at under høringen slo både professor
Dessuten uttalte Venn at det ikke var mer sannsynlig at de fem korte dressnålene kom fra kjelleren enn at de kom fra et annet sted hvor det bare eller for det meste var korte barnåler.
Derimot er det riktig at professor Venn har vært svært tilbakeholdende med alt som kan tolkes som kritikk av sine forgjengere, også under høringen.
Katteland: «Torgersen og hans støttespillere er fortsatt av den oppfatning at et bevis som ikke knytter Torgersen til åstedet eller drapet med 100 % sikkerhet er verdiløst.»
Til dette sier professor
Dagens sakkyndige har protestert mot at deres uttalelse om at de tekniske bevisene er verdiløse er blitt betegnet som «et engasjert partsinnlegg» av Gjenopptakelseskommisjonen. 279 forskere innen medisin og naturvitenskap protesterte mot Gjenopptakelseskommisjonens holdning til forskerne. Katteland kommenterer dette slik:
«Jeg ser av brevet at de sakkyndige ikke ønsker å uttale seg om skyldspørsmålet, men det er jo nettopp det de gjør når de hevder at bevisene er verdiløse.»
Dette er en fantastisk feilslutning av Katteland, som hele tiden pukker på at om et bevis eller to rakner, så spiller det ingen rolle, fordi helheten av bevisbildet er det som teller, altså at det finnes mer enn nok bevis utenom de bevis som rakner. Hun burde da være klar over at å hevde at de tekniske bevis er verdiløse, ikke er å uttale seg om skyldspørsmålet, med mindre det ikke foreligger andre bevis.
Hvis Katteland hadde ment at det ikke finnes andre bevis, så ville vi vært enige.
Katteland har ellers en del interessant å bemerke om bevisvurdering.
«Selv om de tekniske bevisene, vurdert enkeltvis, ikke med 100 % sikkerhet knytter Torgersen til åstedet, har de likevel en bevisverdi og det er som nevnt her de sakkyndige tar feil. Det er nettopp dette som er bevisvurdering og denne bevisvurdering må skje samlet, alle beviser må sees under ett.»
Katteland fortsetter: «Sagt på en annen måte kan vurdering av bevis også være en vurdering av sannsynlighet for tilfeldighet.»
Katteland underbygger dette med følgende liste over hva hun anser som «bevis» i Torgersensaken. (Våre kommentarer er innføyet under hvert av Kattelands «bevis», som hun ironisk kaller ”tilfeldighet”.)
« • den ”tilfeldighet” at Torgersens dress kun inneholder 5 ualminnelig korte barnåler som er like de barnålene som er funnet på åstedet, sammenholdt med at den drepte er tildekket med et juletre med ualminnelig korte nåler.»
Vår kommentar:
Barnålene var ikke ualminnelig korte, de var helt alminnelig korte. Korte barnåler er de som har lettest for å falle av et grantre og som det er størst sjanse til å få på seg når man ferdes i skog og mark. Juletreets nåler var heller ikke ualminnelig korte.
Katteland tar dessuten feil når hun tror at Torgersens dress kun inneholdt de fem barnålene, for den inneholdt også gresstuster der − og bare der! − hvor grannålene fantes. Det fantes ikke slike gresstrå i kjelleren der liket ble funnet og Torgersen ifølge dommen skulle ha vært og fått grannålene i dressen sin. Strårestene må ha kommet fra et sted i friluft. Siden grannålene alltid opptrer sammen med strårester i dressen, er det rimelig å anta at de havnet der ved samme anledning.
« • den ”tilfeldighet” at det på Torgersens sko, bukselomme og fyrstikkeske (liket var forsøkt påtent) blir funnet avføring som er lik den som ble funnet på åstedet, sammenholdt med at han er pågrepet på vei ut fra det området drapet er begått og at det er snakk om det kvelningsdrap hvor urin og avføring er gått på offeret.»
Vår kommentar:
Den ytterst sparsomme avføringen som ble funnet på Torgersens sko var ikke lik avføringen på åstedet. Avføringen på skoen inneholdt nemlig hår, altså noe som tyder på at avføringen på skoen var fra dyr.
Det står ingenting i rapporten fra overkonstabel Jahrmann om avføring på fyrstikkesken som Torgersen hadde på seg. Avføring på fyrstikkesken er først beskrevet 24. februar 1958 og er som professor Ragnar Bye påviser, et ytterst besynderlig funn. I stedet for å ture frem som om dette «funn» var uproblematisk, plikter Katteland og Gjenopptakelseskommisjonen å tilbakevise den kritikk som Bye har rettet mot troverdigheten av dette «funn», de grove uoverensstemmelser som rapportene som dette «funn» oppviser, hvordan de ulike sakkyndige av 1958 fant stadig mer avføring på fyrstikkesken, fra en flekk (Printz 24. februar 1958) til en klump (Høeg 21. mars 1958), mens Jahrmann ikke hadde lagt merke til noen som helst avføring på fyrstikkesken.
Avføringsklumpen i Torgersens bukselomme ble først beskrevet 4. februar.
Som Ragnar Bye påpeker, må avføringen ha vært våt hvis Torgersen fikk den på seg drapskvelden. Det var mye rusk og rask i bukselommen. Det er naturlig å regne med at den fuktige avføringen ville ha fått noe av dette rusket og rasket på seg. Men ikke noe slikt rusk og rask er beskrevet.
Som Jon Ingulf Medbø påpeker, må den våte avføringen ha avsatt en flekk i bukselommen. Men enda alle Torgersens plagg ble beskrevet ned til minste detalj, har ingen beskrevet en slik flekk i bukselommen.
« • den ”tilfeldighet” at Torgersen har et tannbitt som ikke utelukker ham som biter i avdødes bryst.»
Vår kommentar:
Avvik mellom Torgersens tannbitt og bittmerkeskaden i avdødes bryst er som følger:
1) I forsøk med artikulator (kunstig kjeve med modeller av en persons tannsett) setter Torgersens tann 42 alltid merke når nabotennene gjør det. Det finnes derimot intet spor av tann 42 i drapsofferets bryst.
2) Torgersens nabotenner 31 og 41 står motsatt − i forhold til hverandre − av bittmerkene 5 og 6, som tilskrives disse tenner.
3) Bittmerke 2 har en kul som tyder på at det er avsatt av en hul tann. Ingen av Torgersens tenner i overkjeven kan tenkes å ha avsatt dette merke.
4) Forsker
5) Medbø og Synnes har også påpekt at avstanden mellom bittmerke 2 og 3 er mye større enn mellom Torgersens tann 12 og 13, som av påtalemyndighetens sakkyndige Gordon MacDonald og David Whittaker tilskrives disse tenner. Ingen av Torgersens tenner i overkjeven har en slik avstand.
6) Torgersens tann 11 mangler en bit ytterst mot leppen og ville ikke forventes å lage det ubrutte og sammenhengende trekk som sees i merke 1, som de britiske sakkyndige mener er forårsaket av tann 11.
7) Bittmerkene avsatt av drapsmannens tann 31 og 41 viser en sammenhengende, like dyp overflate på kantene der tann 31 og 41 løper mot hverandre. Hos Torgersen finnes ikke dette forhold. Hans tann 31 er buet inn mot tann 41.
8) De sakkyndige som er enige om at Torgersen kan være biteren, er ikke desto mindre uenige om hvilke av Torgersens tenner i overkjeven som kan ha avsatt bittmerkene 1, 2 og 3.
Ferdinand Strøm mente at det var tennene 21, 11 og 12. Jens Wærhaug mente at det var tennene 21, 11 og 13. Men da han fikk vite hva Strøm mente, sluttet han seg til Strøms oppfatning. Påtalemyndighetens nye sakkyndige, Gordon MacDonald og David Whittaker, mente derimot at det var tennene 11, 12 og 13. Manglende evne til å vite hvilken tann som avsatte hvert merke viser at det er uforenlige uoverensstemmelser mellom Torgersens tenner og drapsofferets bittmerkeskade.
Det er altså en rekke uforenlige trekk mellom Torgersens tenner og bittmerket i brystet. Etter amerikansk praksis ville ett eneste slikt trekk vært tilstrekkelig til å stille Torgersen som kandidat for utelukkelse.
« • den tilfeldighet at flere vitner som kjenner ham plasserer ham i byen slik at han nærmest på minuttet må ha påtruffet den drepte.»
Vår kommentar:
Siste gang Torgersen ble observert av vitner som kjente ham, før han skal ha påtruffet den drepte drapskvelden, er ca. 22.40. Da blir han observert utenfor Grand Café i Karl Johans gate. Drapsofferet gikk fra Jernbanetorget ca. 22.40. Hvordan Katteland av dette kommer til at han «må» ha påtruffet den drepte er en gåte. Torgersen må nærmest ha småløpt − hvis han overhodet aktet å gå i retning av Dronningens gate − om han skulle rekke ned til pølseboden tidsnok til å støte på drapsofferet. Men hva tyder på at Torgersen hadde hastverk denne kvelden? Og da drapsofferet kom til pølseboden, beklagde hun seg over at en mann fulgte etter henne. Hvis denne mannen var Torgersen, burde han allerede ha rukket å følge etter henne noen minutter i det minste, slik at drapsofferet skulle få tid til å føle seg forfulgt.
« • den ”tilfeldighet” at han blir plukket ut av flere vitner som en som ligner på den personen de observerte den drepte sammen med ved beskrivelser som ”jævla lik” og ”ikke to som kan være så like”.»
Vår kommentar:
Det
var et halvt år etter drapet at et vitne uttalte at det kan ikke være to som er
så like. Men rett etter drapet, under en oppstilling av Torgersen og fire andre
menn for å se om vitner kunne peke ut Torgersen som den mannen som fulgte
etter/gikk sammen med drapsofferet, plukket hun ut en annen!
Det
var i retten et halvt år etter drapet at et vitne ifølge anklageren skal sagt at Torgersen var ”jævli lik”. Men rett etter
drapet, ble han forevist et bilde av Torgersen. I rapporten står det: «Vitnet
så nemlig ikke mannen i Dronningens gate rett i ansiktet, men halvt fra siden
og bakfra. Det vil derfor ikke være mulig for ham å ta ut vedkommende på foto.»
Altså,
under rettssaken i juni 1958, da praktisk talt hele Oslo er overbevist om
Torgersens skyld, husker de to vitnene Torgersen. Men rett etter at
observasjonene ble gjort, i desember 1957, kjente de ham ikke igjen.
« • den ”tilfeldighet” at han blir
observert i sentrum av en som kjenner ham (nabo), på et tidspunkt han selv hevder
å ha vært hjemme på Lille Tøyen med ”Gerd”.»
Vår
kommentar:
Katteland glemmer at vitnet Odd Aulie sa han hadde sett Torgersen utenfor Sentrum kino rett før kl. 22.00, på et tidspunkt en rekke vitner og Torgersen selv sier at han var på kafé Hjerterom. Aulie tok altså feil, i hvert fall av tidspunktet. Men han fastholdt sin forklaring. Naboen kan også ha tatt feil.
Naboen sier at hun observerte at Torgersen steg inn i en drosje. Statsadvokat Dorenfeldt mente at drosjesjåfør Strands forklaring var den som best passet med Torgersen som passasjer. Strand hadde to kjøreturer rett etter hverandre til Lille Tøyen. Den første turen fant sted nesten en halvtime før naboens observasjon og drosjesjåføren husket passasjeren som en lys, spe mann i genser. Den andre turen var med en mann i mørk frakk og hatt. Her stemte tidspunktet, men ikke hatten, for Torgersen var i følge nabokvinnen barhodet. Dessuten satte mannen med hatten seg inn i drosjen fra motsatt side av hva nabokvinnen iakttok.
« • den ”tilfeldighet” at vitnet Ørnulf
Bergersen, som har sonet sammen med Torgersen, observerer ham i Skippergata,
gata der drapet er begått, rett før han blir pågrepet, samtidig som Torgersen
nekter for at han har vært i Skippergata.»
Vår
kommentar:
Også den kriminelle Evald Johannesen stiller opp og sier han har sett Torgersen etter drapet og at Torgersen har fortalt at han hadde vært i klammeri med en jente og at Torgersen opplyste at han hadde bitt jenta i brystet. Men Evald Johannesen ble ikke brukt som drapsvitne.
Den kriminelle Ørnulf Bergersen fikk derimot stille i retten og fikk ettergitt over ett år av en straff han skulle sone, etter sin innsats som kronvitne i Torgersensaken. Byrettsdommer Petter Koren, senere justisminister, hadde den rettslige forundersøkelsen. Han uttalte 24. januar 2000 til politiets spesialmedarbeider Tove Rita Jeppesen at han ikke hadde ønsket å avhøre Bergersen i Torgersensaken. En av grunnene var at han ikke anså Bergersen for å være pålitelig. Eller som Koren spurte Jeppesen: Ville politiet i dag brukt en slik person som sannhetsvitne?
Statsadvokat Katteland avdekker en enestående mangel på vilje og evne til å forholde seg nøkternt til fakta. Hun fremstiller alt i Torgersens disfavør. Det er ikke spor av en påtalemyndighet som vil være objektiv ved bevisvurdering. Enhver innbygger i Norge kan risikere å bli rammet av denne holdningen.