Fredrik Fasting Torgersen - krav om ny behandling av saken i kommisjonen

Kommisjonen for gjenopptakelse Mo i Rana, den 17. juli 2007

Postboks 8026 Dep.

0030 OSLO

SAK 71-2004: FREDRIK FASTING TORGERSEN – KRAV OM NY BEHANDLING AV SAKEN I KOMMISJONEN - MED NYE MEDLEMMER (STRAFFEPROSESSLOVENS § 396)

1. Innledning.

Hovedgrunnen til denne begjæringen er det som fremkommer i notat av
23. mai 2007 fra kommisjonsleder Janne Kristiansen til Spesialenheten, og der Spesialenhetens etterfølgende henleggelse av saken er kommentert i mitt klageskriv av 21. juni 2007 til Riksadvokaten, som kommisjonen har fått direkte gjenpart av samtidig.

Notatet av 23. mai gir kort forklart meg medhold på alle de punkter som er anmeldt overfor Spesialenheten med hensyn til feil og utelatelser i kommisjonens avgjørelse.[1] Det gjelder først og fremst at kommisjonen feilaktig legger til grunn at politiforklaringene fra de såkalte Gerd-vitnene var kjent for forsvareren, samt betydningen av at Helga Paulsens underslåtte politiforklaring også ble holdt unna forsvareren. Disse forklaringene støttes også av andre, nye vitneforklaringer, som ikke spesifiseres her, men som også var nye for kommisjonen. Jeg kommer tilbake til detaljer nedenfor.

Notatet av 23. mai er ikke underskrevet, og det er uklart for meg om det er godkjent av alle fem kommisjonsmedlemmer som deltok i avgjørelsen 08.12.2006, jfr. eksempelvis at det på s. 3 nederst heter ”vår vurdering”, mens det eksempelvis på s. 7 heter ”etter min vurdering”, noe som forutsetningsvis betyr Janne Kristiansens.

Når innrømmelsene nå først foreligger etter anmeldelser til spesialenheten, foreligger det i alle fall et slikt konfliktnivå mellom kommisjonen, Torgersen og meg selv at jeg oppsummerer status for saken slik:

(a) Kommisjonsavgjørelsen skal ha en begrunnelse som følger reglene for kjennelser, straffeprosesslovens § 399. Man kan derfor sammenligne avgjørelsen av 8. desember 2006 med situasjonen slik den ville vært om en domstol hadde truffet avgjørelsen.

(b) Kommisjonsavgjørelser kan ikke – som en domstolsavgjørelse i en tilsvarende sak om gjenopptakelse før 1.1.2004 – påkjæres eller påankes på grunn av saksbehandlingsfeil. Kommisjonsavgjørelser kan bare bringes inn for en domstol som andre forvaltningsvedtak.

(c) Hvis adgang til kjæremål eller anke forelå, ville de feil og mangler i avgjørelsen av 8. desember 2006 som nå er innrømmet overfor spesialenheten, føre til opphevelse av avgjørelsen og hjemvisning til ny behandling. Dette må være så selvsagt, at jeg unnlater detaljene.

(d) Ved den nye behandling i en underordnet rett, forutsatt overprøvingsadgang, ville den nye behandling ved underordnet rett måtte skje ved andre dommere. Dette følger av at notatet av 23. mai 2007 også tar standpunkt til realitetsbetydningen av feilene og utelatelsene. Kort sagt: Både fra kommisjonen og fra statsadvokatene hevdes det over hele linja av feil og utelatelser, uten unntak, at feilene ikke har hatt noen betydning for kommisjonens avslag. Feilene beskrives som bagatellmessige, skrivefeil, ubetenksomheter, hendelige uhell i en komplisert sak – og med den helt klare konklusjon at resultatet av behandlingen i vedtaket av 8. desember 2006 ville blitt det samme om feilene ikke hadde foreligget.

(e) I en slik situasjon er kommisjonen inhabil til å behandle saken på ny med de samme medlemmer. Dette gjelder også varamedlemmet advokat Erling O. Lyngtveit, som nå opptrer som forsvarer for kommisjonen og/eller bare Janne Kristiansen, se spesialenhetens (forsøk på) avhør av Janne Kristiansen. Hun nekter å forklare seg, men det spiller i denne sammenheng ingen rolle. Alle kommisjonsmedlemmer, med unntak av Ann Kristin Olsen, deltok på kommisjonens høring av vitenskapsbevisene i siste uke i mars 2006.

(f) Når dette ville ha blitt resultatet av en overprøving av avgjørelsen ved en domstolsbehandling (enten som en overprøving om kommisjonsreglene ikke forelå, eller som resultat av et søksmål for kommisjonens vedtak), så må det samme kunne oppnås ved en begjæring om ny behandling i kommisjonen. Det er nemlig akkurat de samme saksbehandlingsregler som gjelder, både for begrunnelse og for inhabilitet, først og fremst domstolslovens § 108 (se nedenfor).

I tillegg kommer den offentlige kritikken som har vært reist fra de vitenskapelige sakkyndige i media om samme avgjørelse, som også bør føre til at inhabilitet ved ny behandling bør være til stede, se til sammenligning Retstidende 2005, s. 172.

I tillegg til underslagene av de viktige Gerd-vitnene, kommer den totale utelatelsen av drøftelse av faktum og juss for Helga Paulsens forklaring (og tilhørende annen vitneførsel), som innebærer at kommisjonen ved avslaget av 08.12.2006 ikke har fulgt reglene om begrunnelsesplikt i straffeprosesslovens § 399. Kommisjonen unnlater altså å drøfte forhold som har vært så viktige at både Borgarting lagmannsrett i 2000 og Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001 har drøftet disse forholdene, og da kan man ikke, som man gjør i notatet av 23. mai 2007, bagatellisere dette, og i alle fall ikke når det også innrømmes bevisste utelatelser, se nedenfor.

Selv om motsetningsforhold mellom en part, og/eller partens advokat, og en dommer (her kommisjonsmedlem) sjelden fører til inhabilitet, skal er det avgjørende for inhabiliteten – i tillegg til at anførselen er fremsatt – være ”om det forhold det er klaget over, eller som anmeldelsen eller søksmålet gjelder, kan antas å ha et rimelig plausibelt grunnlag.”[2] Slikt plausibelt grunnlag foreligger her i høyeste grad, når innrømmelsene av feil først kommer etter avhørene i Spesialenheten. Kommisjonen kunne enkelt ha svart helt annerledes på mitt brev til kommisjonen av 11. desember 2006, der utelatelsen av Helga Paulsen-forklaringen ble påpekt, og den kunne ha svart på anmeldelsene med det samme. Feilene kunne ha vært beklaget, kommisjonen kunne sagt at den ville ta saken opp til ny behandling, for å få feilene rettet. Men kommisjonens brev til meg av 15. desember 2006 viser at kommisjonen ikke ville gjøre noen av delene. Kommisjonens har i realiteten inhabilisert seg selv ved sin saksbehandling.

Om anvendelsen av dstl. § 108 har kjæremålsutvalget også uttalt:

”Domstolloven § 108 må forstås slik at dommeren ikke bare må være uhildet i subjektiv forstand. Retten må i et tilfelle som det foreliggende vurdere om det som er uttalt i den første dommen er egnet til å inngå tvil om dommerens uhildethet hos tiltalte og publikum, dersom han også er med i behandlingen av den senere saken. Det er således ikke avgjørende for om det foreligger inhabilitet etter domstolloven § 108, at Stavanger byrett ikke i dommen mot A har konkludert eller uttrykkelig tatt stilling til noe strafferettslig skyldkrav for B´s del.”[3]

Jeg finner ikke noe klart svar på hvem det er som avgjør inhabilitet for kommisjonens medlemmer i den enkelte sak. § 396 sier ingenting om dette, men henvisningen til domstolsloven (§ 396 siste ledd) må innebære at kommisjonsmedlemmene som er påstått inhabile, selv ikke kan avgjøre dette, jfr. domstolslovens § 116.

Går man ut fra at habiliteten i så fall skulle avgjøres av fem andre medlemmer, blir dette en umulighet når kommisjonen i alt har syv medlemmer og habilitetsinnsigelsen gjelder seks av disse. Kommisjonen er ikke beslutningsdyktig når problemstillingen er denne. Siden kommisjonen er et forvaltningsorgan, med medlemmer oppnevnt av Kongen (§ 395), går jeg ut fra at også inhabilitetsspørsmålet og utnevning av nye medlemmer må behandles på samme måte. Samme saksbehandlingsregler må også gjelde om kommisjonsmedlemmene skulle være uenig i inhabilitetsinnsigelsen. Når det i notatet av 23. mai 2007 tilkjennegis en klar oppfatning av realiteten, dvs. betydningen av feile og utelatte opplysninger, skal de også vike sete, se HR-kjennelse 11. mai 2007, premiss nr. 22.[4]

Habilitetsspørsmålene er omtalt i Ot. prp. 70 (2000-2001) s. 73-74, som jeg vedlegger, (bilag 1), som viser en forutsetning om at kommisjonen kan behandle samme sak flere ganger, noe kommisjonen også har gjort, i alle fall i ett kjent tilfelle, og uten at nye opplysninger om fakta forelå ved annen gangs behandling. Jeg ber kommisjonen selv redegjøre for saker med behandling av samme begjæring to ganger, dersom dette etter kommisjonens eller departementets oppfatning har betydning.

Om viktigheten av den nye behandlingen vil jeg vise til at det i granskingsutvalgets rapport i Fritz Moen-saken (NOU 2007:7) flere steder er slått fast at viktige bevis, både for dokumentbevis og vitneavhør, ble underslått av politiet slik at verken forsvarer eller dømmende rett fikk vite noe om dem. Moen-utvalget foreslår derfor saksbehandlingsendringer for å hindre lignende forhold i fremtiden (s. 322), men utvalget overser tydeligvis at slike forhold utgjør grove overtredelser av straffelovens § 168 og tilsvarende grove overtredelser for etterfølgende saksbehandling som søker å dekke over feilen som er begått, straffelovens § 120. Merk også at ved drapstiltaler har overtredelse av § 168 en strafferamme på 21 år, jfr. § 169, samt at slike forhold anses som så alvorlige at taushetsplikt oppheves, straffeprosesslovens § 119.

Jeg har laget et sammendrag av slike forhold som får sterk kritikk av Moen-utvalget, med angivelse av sidetall i NOU 2007:7 (bilag 2). Man skal særlig merke seg at Moen-utvalget ikke aksepterer politi- og påtalemyndighetens anførsler om at sentrale bevisforhold var meddelt forsvarer og domstol da skyldspørsmålet ble avgjort, når ingen dokumenter eller andre pålitelige og samtidige opplysninger viser dette. Parallellen til Torgersen-saken er her sterkt fremtredende, jfr. at feilsiteringen av Aftenposten 12. juni 1958 (som bevis for at avhørene Gerd-vitnene ble gitt til h.r.advokat Blom), nå ble gjentatt av kommisjonen for fjerde gang. Som en ytterligere sammenligning kan jeg vise til at anførslene om at identifiseringsvitnet, 14-åringen G, i Moen-saken utgjorde gjenopptakelsesgrunn, ikke ble akseptert av kjæremålsutvalget, som i motsetning til Moen-utvalget ikke engang fant noe kritikkverdig i forholdet.[5]

Jeg anser Moen-utvalgets bevisbedømmelse for å være et stort fremskritt. Utvalgets forslag går da også ut på å foreslå endringer i bevisoppgaver etc. for å sikre seg mot lignende bevisunderslag i fremtiden, men utvalget er antagelig ikke klar over at forbudet mot slike såkalte 0-dokumenter nå også fremgår av Riksadvokatens etterforskningsrundskriv 3/1999 (bilag 3), se side 9 i dette rundskrivet. Det kom for øvrig etter at jeg hadde tatt opp underslaget av Helga Paulsen-forklaringen i Torgersen-saken samme år, også i en kronikk i Dagbladet 13. oktober 1999 (bilag 4).[6]

Bevisunderslag og/eller falske politiforklaringer er som sagt et kjernepunkt også i Moen-saken, selv om Moen-utvalget for denne problemstilling ikke behandler noen strafferettslig synsvinkel, men under synsvinkelen ”manglende objektivitet”, og det må være utenkelig å godta forskjellsbehandling mellom disse to meget alvorlige sakene, men dette er altså realiteten i kommisjonens avslag av 08.12.2006. Dette er det nå helt umulig å snakke seg bort fra.

I tillegg kommer i dag med full styrke hensynet til lik strafferettslig behandling av alle aktører i rettsvesenet, jfr. straffelovens § 132a. To eksempler: En advokat som påvirket et viktig vitne til ikke å møte i en alvorlig sak, ble dømt i Høyesterett i Rt. 2007 s. 439 til seks måneders fengsel, vesentlig begrunnet med at det var gått lang tid, men under særlig skjerpende forhold, der hensynet til formålet bak reglene ble sterkt fremhevet. En advokat som hadde tatt med seg en avis til en varetektsfengslet, i strid med rettslig pålagte restriksjoner, ble fratatt oppdraget etter straffeprosesslovens § 105.[7]

For bevisunderslag hjelper det her ikke å henvise utelukkende til norsk straffeprosesslov. EMK-reglene, slik de blant annet er omtalt i Ot.prp. nr. 76, 2007-2008, kap. 5 (om hemmeligholdt etterforskning), gjelder også for Torgersen-saken (se Rt. 2005 s. 730, premiss nr. 23), uansett at saken er fra 1958, fordi EMK er seks år eldre. Det er derfor Helga Paulsen-forklaringen ikke nevnes i kommisjonens avgjørelse. Korrekt behandling i kommisjonen ville bare ha ett resultat, gjenopptakelse, se igjen brevet mitt til kommisjonen av 11. desember 2006.[8] Siden rettsanvendelsen i forhold til EMK art. 6 her er utvilsom, har dette en ganske dramatisk juridisk konsekvens, nemlig at kommisjonens avslag så langt den godtar at

(a) Gerd-vitnene kom frem til forsvarer i rettssakens andre uke i 1958,

(b) Helga Paulsen politiforklaring av 7. desember 1957 ikke skulle ha vært lagt ved til forsvareren som saksdokument allerede fra første fengslingsmøte 9. desember 1957,

er i strid med EMK art. 6, og dermed også de facto også gjenopptakelsesgrunn etter straffeprosesslovens § 391 nr. 2 b, fordi saksbehandlingen er i strid med en konvensjon som Norge er bundet av. Denne konvensjonstolkning skal jo håndheves av norske domstoler, og kommisjonen for gjenopptakelse, selv om forholdet ikke er fastslått av en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomitée, jfr. innledningen til nevnte pkt. b.[9] Det følger av Rt. 2005 s. 730, og det følger av den EMK-praksis som departementet korrekt redegjør for i prp. nr. 76, se forrige avsnitt. Det går ikke an å ha to meninger om dette. Og selv for norsk intern straffeprosess er dette lagt til grunn i enkeltsaker uten hensyn til EMK, se Rt. 1993 s. 1085, Rt. 1998 s. 554 (feilaktige opplysninger om vitne F som ikke møtte, men hvis politiforklaring ble opplest), samt Rt. 2006 s. 1055 (oppheving av fellende dom). Man må ha klart for seg at rettergangsfeilene (”non-disclosure” av materielle vitner) ikke repareres ved etterfølgende meninger – stort sett gjettinger og synsinger – om hvordan korrekt vitneførsel ville ha påvirket rettergangen.

2. Mer om realiteten.

Det sitatet som gis på side 2 nederst i kommisjonsnotatet av 23. mai fra lagmannsrettens behandling i 2000 for Gerd-avhørene, behandler feil problemstilling.

”Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for å anta at forsvarer ikke ble gjort kjent med at disse avhør før hovedforhandlingen var avsluttet….” osv.

Kjæremålsutvalget adopterer samme bevisvurdering:

”Utvalget slutter seg også til lagmannsrettens oppfatning om at det ikke er holdepunkter for å anta at statsadvokat Dorenfeldt holdt dokumenter vedrørende Gerd Kristiansen unna forsvareren, og at det for øvrig må anses utelukket at eventuell bevisførsel om forholdet under hovedforhandlingen kunne ha hatt betydning for skyldspørsmålet.”[10]

Og som nevnt mange ganger tidligere i min korrespondanse med statsadvokat og kommisjonen: Høyesterett behandler ikke lagmannsrettens feilsitering av Aftenpostens aftennummer 12. juni 1958, som skulle være ”beviset” for at Blom hadde fått avhørene, enda dette ble dokumentert å være feil.[11] Nå innrømmer altså både Janne Kristiansen og statsadvokat Katteland feilen. Dermed er det ingen beviser for at Blom fikk avhørene, og i alle fall ikke annet enn det første avhør av Gerd Kristiansen, der notatet av 23. mai 2007 også feilaktig angir at dette avhøret er av 12. juni 1958. Det er av 11. juni 1958, men er dobbelt-datert.[12] Det kan se ut som en bagatell, men er det ikke. De to vitnene fra Skotøyutsalget, Ragna Nordeng og Ruth Clausen, avgav formelt politiforklaring dagen etter, altså torsdag 12. juni 1958 om formiddagen. Dette var siste ordinære bevisdag i Torgersen-saken.

Det korrekte spørsmål er om det foreligger noe som helst slags bevis for at
h.r.adv. Knut Blom fikk de totale Gerd-avhørene i sin helhet, men her viser altså det duplikatsettet som antas å ha vært h.r.adv. Bloms, han i tilfelle bare kan ha fått det første avhøret av Gerd, og selv her er det intet som viser tidspunktet for når han fikk det, eller om det er han som har lagt det i kopisettet.

Det han da ser, er ikke noe annet enn at politiet har avhørt en jente som heter Gerd Kristiansen, som benekter å være den Gerd som Torgersen var sammen med drapskvelden, altså hans angitte alibivitne. Det er tvert imot slik at den som leser avhøret, må tro at Gerd Kristiansens ektemann er hennes ”alibi” for at hennes forklaring ikke har noe med Torgersensaken å gjøre. Blom ser ingenting om forhistorien, nemlig henvendelsene fra Ragna Nordeng og Ruth Clausen 11. juni 1958, som må ha utløst denne etterforskningen, slik Clausen forklarer i 1999 (se nedenfor).

For at man skal skjønne alvoret i denne saken, og kommisjonens forsøk på å tildekke realitetene, vedlegger jeg notatet fra professor Eskelands samtale med Ruth Clausen 29. januar 1999, samt politiavhøret av henne 16. april 1999. Det foreligger også et intervju med henne i Aftenposten 12. januar 1999. Det har jeg ikke lett frem, men viser til boka s. 298-299 (bilag 5-7).

Alt dette er kjent for kommisjonen, men den redegjør ikke for noen viktige detaljer omkring dette.

Heller ikke etterpå, verken for Torgersens forsvarer i Høyesterett i 1958, advokat Nils Simonsen, eller for etterfølgende to advokater som prøvde å hjelpe Torgersen (Hjort og Nordhus) er mulig å se at de har vært oppmerksomme på disse vitnene.[13] Det er slik det fortsetter på slutten av 1960-tallet, både for advokat Gunvaldsen og advokat Staff.

Dokumentlisten viser at disse vitnene har vært ført inn to ganger (dok nr. 92), første gang med maskin, og deretter visket ut igjen for så å være innført med penn av statsadvokat Dorenfeldt. Forholdet er mest påfallende for advokat Staffs behandling, fordi han fikk en henvendelse fra et vitne (Jan Vig) som kjente Gerd, og som hadde arbeidet sammen med henne i en butikk i Skippergata på tidlig 1960-tall.[14] Konklusjonen er altså at i alt seks advokater som har hatt tilgang til saksdokumentene, ikke har oppdaget disse Gerd-avhørene, før forholdet ble tatt opp av meg i 1998. Duplikatsettet til Blom ble funnet av professor Ståle Eskeland i Statsarkivet i forbindelse med kommisjonens behandling.[15]

Kommisjonen behandler Gerd Kristiansen-vitnene fra s. 75, fra s. 445 og fra side 457 (henholdsvis pkt. 7.3, pkt. 8.11.4 og pkt. 8.11.5.6). Ingen steder gjengis det fra innholdet, eller de sentrale deler av dette, i disse vitneforklaringene, verken fra 1958 eller avhørene i 1999. Man er i stedet flittig med annen sitatkunst.

Ingen som leser kommisjonsavslaget har noen som helst sjanse til å skjønne hva dette dreier seg om, se eksempelvis bilag 5-7 til denne begjæringen.

Kontrasten til behandlingen av nøyaktig samme problemstilling i Moen-utvalget må jo være innlysende for enhver. Og for den innstillingen forlanger nå både Aftenposten, Adresseavisen, Dagsavisen og Dagbladet etterforskning av Spesialenheten for straffbare forhold, selv for de som kan være foreldet![16]

3. Helga Paulsen.

I notatet av 23. mai 2007 heter det at ”vi har verken glemt eller utelatt opplysningene om Helga Paulsens politiforklaring.” Jeg går ut fra at dette er en ny feilskrift, fordi det er helt på det rene at verken Helga Paulsens navn eller hennes politiforklaring, eller omtale av den, fins noen steder i kommisjonsutredningen av 08.12.2006. Det er det også enighet om. Mer ”utelatt” går det ikke an å bli. Når notatet da sier at forholdet rundt hennes forklaring heller ikke var glemt av kommisjonen, så betyr det at utelatelsen er bevisst, og dette står da i skarp kontrast til det som er uttalt om hennes forklaring både i lagmannsrettens beslutning av 18. august 2000 og Høyesteretts kjennelse av 28. november 2001.

Det er tilstrekkelig å vise til Rt. 2001 s. 1544 der hennes forklaring omtales, og bortforklares. Dette kan man altså nå sammenligne med den skarpe kritikken av slike forhold i Moen-utredningen. Dette utvalget omtaler heller ikke straffelovens § 168-169, og heller ikke den straffebelagte plikten til korrekt (etter)rapportering i straffelovens § 120, straffbare forhold som også rammer kommisjonsmedlemmene, uansett Spesialenhetens henleggelse av 11. juni 2007 (påklaget).

Kjæremålsutvalget omtaler heller ikke bevisunderslagets forhold til EMK art. 6, som også var påberopt og dokumentert med rettspraksis for kjæremålsutvalget, som behandler andre sider av dette (Rt. 2001 s. 1566, andre avsnitt).[17]

Kommisjonens avgjørelse tilfredsstiller etter dette ikke kravene til begrunnelse for kjennelser (straffeprosesslovens § 52), og avgjørelsen ville heller ikke tilfredsstille reglene til begrunnelse etter forvaltningsloven. Utelatelsene er bevisste, og det fins derfor ingen som helst tillit til at den samme kommisjon ved ny behandling vil ha den nødvendige habilitet.

Det er til og med slik at både statsadvokatene i Oslo og kommisjonsmedlem Øystein Mæland slett ikke er ukjente med ”bortkomne” saksdokumenter i straffesaker, se Dagbladet 10. april 1996, fra Mælands tid som statssekretær (bilag 8).

Jeg gjør også oppmerksom på at Høyesterett i en erstatningsavgjørelse etter et justismord med feilaktig domfellelse for en grov sedelighetsforbrytelse har uttrykt skarp kritikk av en statsadvokats underslag av det frifinnende beviset, som først forelå mange år senere. Tiltalte ble pågrepet i 1985, dømt i 1986 (Rt. 1986 s. 983), med endelig erstatningsbeløp fastsatt i 1997. Da hadde den avgjørende vitneforklaringen i domfeltes favør ligget på statsadvokaten kontor i over 3 år, uten underretning til den som var feilaktig dømt (Rt. 1997 s. 995).

4. Andre forhold:

Hvis man fortsatt sammenligner med Fritz Moen-utredningen, er det to andre forhold som viser det helt uholdbare i vitneførselen i Torgersen-saken i 1958, og som kommisjonen ikke slår ned på, men tvert imot godkjenner:

Det gjelder for det første den beviselig feilaktige informasjonen om vitnet Alf Brandsdal, som førte til at han ikke møtte som vitne under rettssaken.[18] Han ble plukket ut i politiets fotoarkiv som den som hadde fulgt etter Rigmor drapskvelden. Han møtte ikke under den rettslige forundersøkelse i februar 1958, han stod på forsvarerens vitneliste, men det ble opplyst under rettssaken at han ikke kunne møte fordi han var varetektsfengslet i Århus, se kommisjonsutredningen side 486-489. Landsarkivets svarbrev har vært saksdokument siden 1998, så det er på det rene at han ikke fins i arrestprotokoller der i 1958. Hvor Alf Brandsdal faktisk var da han skulle møte under rettssakens annen uke i 1958 har det ikke lykkes i finne ut.

Påtalemyndighetens uttalelse til dette er gjengitt på side 496-498, og kommisjonens egne vurderinger på side 504. Kommisjonen formulerer seg slik at Brandsdal ”har hatt noe med drapet å gjøre”, men dette har aldri vært hevdet. Om Brandsdal hadde møtt under den rettslige forundersøkelse i februar 1958, eller om politiet hadde ønsket kontroll av eget tiltak, så ville Esther Olsson og Brandsdal kunne blitt fysisk konfrontert med hverandre. Olsson kunne da ha sett om Brandsdal var den personen hun hadde observert eller ikke. Slik personlig konfrontasjon var politiet ikke interessert i. Årsaken er beskrevet i mitt brev til kommisjonen av 20. april 2006, som kommisjonen ikke nevner i det hele tatt.[19] De feilaktige opplysningene om at Brandsdal var varetektsfengslet i Århus må selvsagt komme fra politiet, som foretar vitneinnkallingene. Vitneførsel fra han kunne ha klarlagt om det var han som hadde stått ved siden av Rigmor i pølseboden, og den manglende vitneførsel er gjenopptakelsesgrunnlag, uten hensyn til kommisjonens (og tidligere domstolenes) spekulasjoner om hva som er rett eller ikke.[20] Nytt for kommisjonen er at han pleide å være i strøket i beruset tilstand, og dessuten anmeldt to ganger for utuktig adferd (senest i november 1957), men selv det hopper kommisjonen over. I tillegg kommer at mannen som fulgte etter Rigmor ikke snakket typisk Oslo-dialekt, hvilket skulle tilsi at mannen ikke kunne være Torgersen. Brandsdal var fra Høyanger i Sogn. Moen-utvalget kritiserer skarpt et påstått identifikasjonsavhør der det ble opplyst at vitnet hadde sett en person som snakket trønder-dialekt, noe Moen ikke gjorde. Opplysningen ble underslått av politiet, mens politiet forklarte seg om den feilaktige identifiseringen av Moen under rettssaken, som om den var i orden! At forklaringen var falsk kan det ikke være særlig tvil om.[21]

For det andre gjelder forhold av tilsvarende valør også for vitnet Eilif Støleggen. Torgersen hadde kjøpt dressen der fem barnåler ble funnet av ham, kommisjonsutredningen side 236-238. Påtalemyndighetens uttalelse er referert på side 245-246, stort sett slik at det er ”uinteressant om Støleggens forklaring er riktig eller ikke”, med hentydninger til hans troverdighet i forbindelse med etterforskningen i 1973. Støleggens politiforklaring fra den gang verken gjengis eller kommenteres, fordi den er høyst upassende for barnålsteorien. Han forklarte seg heller ikke for lagmannsretten i 1958.

Kommisjonens egen vurdering av Støleggen står på side 259 jfr. side 293 med henvisning til at ”Støleggen i andre saker har vært involvert i forhold med falske erklæringer”, hvilket tilsiktet skal leses som om Støleggen hadde forfalsket noen dokumenter, helt uriktig. Heller ikke nå gjengir kommisjonen Støleggens politiforklaringer fra 1962 og 1973, og heller ikke intervju med ham i Dagbladet i 1972. I stedet gjengis, litt omformulert, fra kjæremålsutvalgets avgjørelse i 2001, slik:

”Selv om det legges til grunn at Støleggen hadde på seg denne dressen under sin flukt i Sverige i 1954, finner kommisjonen det usannsynlig at Støleggen bare skulle få fem like barnåler, og ingen andre, på forskjellige steder i dressen, som i tillegg var like barnålene fra juletreet i kjelleren i Skippergata”

(s. 259).

Som kan sammenlignes med kjæremålsutvalgets formulering:

”Utvalget viser ellers til uttalelsen fra skogforskerne [på Ås] og vil for sin del fremheve det usannsynlige i at Støleggen under sitt opphold i skogen i Sverige skulle få – og bare få – nåler i begge bukseoppbrettene og i jakkeinnerlommen som var helt identiske med de nålene som skrev seg fra juletreet på åstedet.”[22]

Kommisjonsbegrunnelsen er ikke bare en grov villedning av innholdet i dokumenter fra etterforskningen, det er også en konklusjon som ble ettertrykkelig ”drept” under kommisjonens høring i mars 2006, både fra professor Rune Halvorsen Økland og fra professor Kåre Venn. Slik ”likhet” som kommisjonen her gjengir, fins ikke i Torgersen-saken, verken faktisk eller metodisk.[23]

Kommisjonen uttaler seg mot bedre vitende. At kjæremålsutvalget har uttrykt samme meningsløse konklusjon, gjør saken verre, ikke bedre. Verken Rune Halvorsen Økland eller Kåre Venn forklarte seg for kjæremålsutvalget, som de nå gjorde for kommisjonen. Og er det ikke kommisjonens primæroppgave å rette feil som er begått av domstolene, der slike feil påvises? Ingen kommisjonsmedlemmer har noen egen kompetanse til å overprøve konklusjonene fra de sakkyndige, og den oppnevnte heller ingen andre sakkyndige for noen av vitenskapsbevisene, med unntak av å innkalle professor Kåre Venn, så vidt jeg forstod etter ønske fra påtalemyndigheten.

Dette er i realiteten ”Liland om igjen”: Hadde nye sakkyndige vært oppnevnt da de skulle ha vært det i 1976, hadde det spart Liland for 11-12 fengselsår, se nedenfor.

5. Samlet vurdering.

Det er vanskelig å tenke seg en avgjørelse av som har vært utsatt for så sterk offentlig kritikk fra vitenskapshold som kommisjonens avslag av 08.12.2006, direkte fra de mange som har vært sakkyndige i saken for kommisjonen (unntak for professor Tore Solheim og professor Kåre Venn).

Brevet fra de 10 sakkyndige til kommisjonen av 18. september 2006 lyder slik:

”Undertegnede 10 forskere har alle inngående kjennskap til ett eller flere av de tre tekniske bevisene i Torgersen-saken – tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset. Vi overvar hele eller deler av

Gjenopptakelseskommisjonens høring om de tekniske bevisene 27. – 30. mars 2006. Våre fagfelt er medisin, biologi, fysikk, kjemi, statistikk og odontologi. Vi har i mange år arbeidet med naturvitenskapelige problemstillinger, praktisk og teoretisk. Kommisjonen er kjent med våre CV-er. I tiden etter høringen har vi med undring og stigende uro erfart at enkelte fortsatt hevder at det er mulig å tolke de tekniske bevisene slik at Torgersen kan knyttes til drapet. Dette gjelder dessverre også representanter for påtalemyndigheten. For at det ikke skal herske noen tvil når Gjenopptakelseskommisjonen i løpet av året avgjør om

Torgersen-saken skal gjenopptas, ønsker vi med dette brevet å si klart fra at en slik tolkning ikke er vitenskapelig holdbar og derfor heller ikke sannhetssøkende. Grunnen er enkel: De sakkyndige i 1958 verken hadde eller brukte metoder som kunne gi svar på hvorvidt de

tekniske sporene på åstedet/offeret knyttet Torgersen til drapet. Likevel uttalte de sakkyndige i 1958 at tannbittbeviset, barnålbeviset og avføringsbeviset med nær100 prosent sikkerhet knyttet Torgersen til drapet. Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958. Det er like fullt vår plikt som samfunnsengasjerte fagpersoner å presisere at det er hevet over enhver rasjonell tvil at det var nettopp dette som

dessverre skjedde.”

Dette betegner kommisjonen som et ”engasjert partsinnlegg” (s. 517), selv om kommisjonen ikke har noen egen kompetanse å bygge på, enn si alternative sakkyndige utredninger.[24] ”Vitenskapen får mene hva den vil,” sa kommisjonslederen i TV2-program 8. desember 2006. Men hvordan går det an å desavuere vitenskapen i 2006, og så godta den ved domfellelsen i 1958?

Oppsummering fra de sakkyndige er gitt i artikkel i Juristkontakt 5/2007, og senest foreligger artikkel av professor Per Brandtzæg i Dagbladet 3. juli 2007, for å nevne noe.

Kommisjonen setter ikke bare til side nye vitenskapsforklaringer og utredninger om de sentrale vitenskapsbevis i Torgersens favør (for både avføringsbevis, barnålsbevis og tannbittbevis nytt i forhold til Høyesterett i 2001), den setter også til side tilrådinger fra Den rettsmedisinske kommisjon, både for tannbeviset og avføringsbeviset, og for avføringsbeviset var uttalelse fra DRK også helt nytt i forhold til Høyesteretts kjennelse i 2001. Og selv det som forelå for kjæremålsutvalget var den gang helt nytt og med andre konklusjoner i Torgersens favør i forhold til 1958. Kommisjonens korrekte utgangspunkt, om at sammenligningen skal skje med det lagmannsretten fikk vite i 1958, må selvsagt forlates straks, dersom gjenopptakelse skal unngås (s. 91).

Moen-saken og Torgersen-saken har sterke likhetspunkter, både for taktisk etterforskning, vitenskapsbevis og den rettergang begge domfelte har blitt utsatt for.

Kommisjonsavslaget viser på ny at påviste grove feil i straffeprosessen, og påvist lovstridig saksbehandling for domstolen, ikke lar seg rette opp, totalt uakseptabelt og helt uverdig for en rettsstat.

Det er nærmest et kuriosum at kommisjonens totale tilsidesettelse av de nye vurderinger av tannbevis, barnåls bevis og avføringsbevis – med helt entydige konklusjoner i Torgersens favør – bringer statens ansvar i disse sakene tilbake til før Liland-skandalen ble rullet opp, også det under langvarig og innbitt motstand fra påtalemyndigheten. Granskingsutvalget, hvor Janne Kristiansen var ett av tre medlemmer, skrev den gang at det var ”ytterst beklagelig” at påtalemyndigheten ikke fikk de rettsmedisinske spørsmål utredet på ny i 1976, da svenske rettsmedisinere stod frem med sterkt kritiske og godt begrunnede vurderinger av vitale rettsmedisinske opplysninger som fikk Liland dømt i 1970. Når det samme skjer i Torgersen-saken, med tilsvarende konklusjoner, så blir dette avfeid av kommisjonen – med Janne Kristiansen som leder.[25] Når dette også gjelder en enstemmig kommisjon, må det være langt andre og farligere mekanismer ute og går enn ren prestisje.

Det er også et kuriosum, som viser både hvilken dobbelt-standard som regjerer i Torgersen-saken, og hvilken vilkårlighet kommisjonsavslaget er i hans sak, at kommisjonen ellers ikke har problemer med å gjenoppta saker på grunnlag av nye vitnebevis som burde ha vært fremme da den domfelte ble dømt. Se eksempelvis gjenopptakelse av dommen mot takstmannen i den såkalte Karoli-saken fra 1991, som i sin helhet var begrunnet med at kommisjonen la vekt på et vitne som var avhørt av svensk politi mens rettssaken i 1991 pågikk, men som ingen i saken i Norge visste om.[26]

Det må ikke nå være mulig å behandle Moen-saken og Torgersen-saken så forskjellig, og det må i hvert fall ikke bli slik, eller være slik, at påviste feil bare eksisterer så fremt et offentlig organ som har hatt med saken å gjøre (for Torgersen altså både domstoler og kommisjon), har fastslått at feilene foreligger og trukket konsekvensene av det.

Det er i Moen-saken bare en tilfeldighet at en mann fra Namsos tilsto begge drapene, under slike omstendigheter at store deler av hans historie (men ikke alt) kunne verifiseres ved ny etterforskning av Kripos, med det resultat at påtalemyndigheten også støttet gjenopptakelse av Moens andre drapssak (Torunn). Det kan godt hevdes at uten denne tilståelsen, og med samme målestokk som i Torgersensaken, så ville heller ikke denne drapssaken vært gjenopptatt av kommisjonen etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs avslag av denne delen av saken fra 2003.

Selv om spørsmålet om gjenopptakelse i enkeltsaker kan fremstå som vanskelig, må det i alle fall være et overordnet mål å unngå tilfeldigheter ved disse avgjørelsene, og i alle fall en forskjellsbehandling som ikke kan forklares saklig.

For at dette ikke skal stående uten eksempler, skal jeg bruke en detalj fra avføringsbeviset, slik kommisjonen behandler det. Det som var utredet for kommisjonen, i motsetning til tidligere, var blant annet om avføringen på Torgersens turnsko var fra samme kilde som avføringen på åstedet. Utredningene om dette ble forelagt Den rettsmedisinske kommisjon, og Kommisjonen for gjenopptakelse redegjør for problemstillingen i sine konklusjoner om dette i pkt. 8.3.8.4 (fra s. 214). Her siterer kommisjonen de deler av DRKs uttalelse som har en ordlyd (”rimelig å mene”, første avsnitt på side 217) og ”kan sies å tale for at prøvene har samme kilde”, (annet avsnitt på side 217), som lett får leseren til å tro at alt er i orden.

Det kommisjonen ikke siterer under sine egne premisser, er det DRK i 2004 uttalte om selve problemstillingen: Kunne man i 1958 fastslå om to forskjellige avføringsprøver hadde samme opphav? Og kan man det i dag? Her siterer kommisjonen fra samme uttalelse fra DRK på side 179, under Torgersens anførsler, som jeg for eksemplets skyld her gjentar:

Kommisjonen skriver: I begjæringen siterer domfelte fra noen avsnitt fra

avslutningen i DRKs uttalelse:

”I denne saken engasjerte politiet flere sakkyndige(Fürst,

Aaser/Skulberg, Printz og Arbo Høeg, vår tilføyelse)for å bistå med

undersøkelser av biologiske spor sikret fra siktede og fra den

døde/åstedet. Hensikten var å finne ut om de spor man hadde sett på siktedes sko samt noen andre spor fra siktede, var avføring, eventuelt om den var fra menneske, og om den i så fall kunne komme fra samme kilde som den antatte avføring funnet på den døde/åstedet. Dette var – og er– en uvanlig problemstilling innen etterforskning i drapssaker, og man hadde ingen etablert instans som hadde forensisk (rettsbiologisk) erfaring for oppdraget.

|…

… felles for alle er antakelig at de aldri hadde hatt lignende oppdrag. Ingen hadde erfaring med å ”artsbestemme” avføring, ingen hadde antakelig erfaring engang med å identifisere et spor som avføring. Det er

tvilsomt om noen av dem noen gang hadde sammenlignet

avføringsprøver i den hensikt å bidra til å avgjøre om de kunne stamme

fra samme eller ulik kilde. Det var neppe tilgjengelig noen skikkelig

metodebeskrivelse for slike sammenligninger engang i rettsmedisinske lærebøker (det er det knapt i dag heller). Og det verken fantes eller finnes gode kilder med informasjon til hvilken grad av individuell variasjon det er mellom ulike avførings”prøver”. I dag ville man hatt en viss sjanse til ved hjelp av DNA-markører å

identifisere ”kilden”, men alt i alt ville oppdraget også nå ha

bydd på betydelige utfordringer.” (side 179, uth. her)

Svaret på spørsmålet kommisjonen stiller til seg selv – var det mulig å

fastslå identitet? - er altså ifølge DRK nei! Dette er full støtte til

professor Brandtzægs foredrag og konklusjon under høringen i mars 2006. Da var det vel det kommisjonen burde ha skrevet under pkt. 8.3.8.4?

Hva er forresten kommisjonens egen konklusjon på sin egen problemstilling under dette punktet? Var avføringen på åstedet fra avdøde eller ikke? Som man ser – ingen!

Og kommisjonen avslutter slik:

”Påstanden om at de sakkyndige i 1958 uttalte at tannbittbeviset,

barnålsbeviset og avføringsbeviset med nær 100% sikkerhet knyttet Torgersen til drapet, er for øvrig vitterlig ikke korrekt” (s. 517).

Selv en med ganske overfladisk kjennskap til saken vet at denne påstanden og konklusjonen aldri har vært fremsatt tidligere, og at all kjent dokumentasjon for bevisføringen, uansett tidspunkt, viser det stikk motsatte. Jeg skal som illustrasjon ikke gjengi de sakkyndige rapportene fra 1958, men vise ved overskriftene i de aktuelle pressklipp hvordan disse og de sakkyndiges forklaringer i retten enstemmig ble oppfattet, slik:

(a) Aftenposten 10. juni 1958: ”Torgersens tannavtrykk kan bli farlig for ham. Den sakkyndige, tannlege Ferd. Strøm, har funnet at det foreligger full overensstemmelse med bittet i den drepte pikes bryst.”

(b) Dagbladet 10. juni 1958: ”Tennene feller Torgersen. Tannlege Ferdinand Strøm med drepende vitenskapelig uttalelse. Bittet i pikens bryst identisk med Torgersens tenner… En kan nesten aldri være helt sikker, - men denne gang er jeg det.”

(d) Morgenposten 10. juni 1958: ”Sjeldne barnåler fra åstedet funnet i tiltaltes klær.”

(e) Verdens Gang 10. juni 1958: Tannlege Strøm med kategorisk vitneprov: Det var Torgersens bitt… Ingen tvil til stede – det kan bare være Torgersens bitt.”

(f) Vårt Land 10. juni 1958: ”Barnålene stammer etter all sannsynlighet fra åstedet, mener de sakkyndige.”

(g) Arbeiderbladet 11. juni 1958: ”Taus Torgersen hører bombesikre sakkyndige. Særegenheter ved tiltaltes tenner fjerner enhver tvil.”

(h) Morgenbladet 11. juni 1958: ”Professor i Torgersen-saken. – Jeg er overbevist om at dette er Torgersens bitt.”

(i) Morgenposten 11. juni 1958: ”Full identitet mellom tennene og bittsporene. To tannspesialister er overbeviste.”

(j) Vårt Land 11. juni 1958: ”Det er ingen tvil, det er Torgersens tannmerker. Sakkyndige uttaler seg med sikkerhet.”[27]

Dette er i samsvar med de sakkyndiges skriftlige rapporter fra den gang, noe som gir enhver valget: Hva var det som var ”vitterlig” – og kan kommisjonens uttalelse, sitert foran, med noen som helst saklighet karakteriseres som annet enn grov villedning? Spesielt for tannbittbeviset skriver kommisjonen også følgende:

”Domfellelsen i 1958 var basert på kjennelse av en jury, som ikke begrunner sin avgjørelse. Gjenopptakelseskommisjonen legger til grunn at domfellelsen skjedde på grunnlag av et bredt bevisbilde der mange forhold samlet pekte mot Torgersen som gjerningsmann. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesielt stor vekt” (s. 161, us. her).

Fantes det noen sakkyndige med reservasjoner, og andre konklusjoner? Ja, for avføringsbeviset ringte professor Aaser til kriminalpolitiet 20. desember 1957, og fortalte at han ikke kunne identifisere avføringen fra Torgersens turnsko som identisk med den fra åstedet. Dette fremgikk ikke av hans skriftlige rapport, men det fremgår av politiloggen, som forsvareren heller ikke fikk den gang. Den ble først fremlagt av påtalemyndigheten i mai 1999.[28]

Et siste punkt om kommisjonens saksbehandling, som også gjelder vitneførselen og manglende orientering til forsvareren i 1958:

Kommisjonen redegjør på side 281 for det omstridte vitnet Ørnulf Bergersen, og avhøret av Petter Koren fra 24. januar 2000. Den rettslige forundersøkelse som han ledet, ble avsluttet i mai 1958, mens politiet hevdet at det først ble kjent med Bergersens identitet omtrent ved rettssakens begynnelse 2. juni 1958 (politiavhørt første gang 3. juni 1958). Det fremgår imidlertid på nevnte side 281 at han vurderte å innkalle Bergersen til avhør under forundersøkelsen, noe som ikke ble gjort. Og politiet var kjent med Bergersens historie allerede fra 16. april.[29]

Kommisjonen har nå funnet et notat i saksdokumentene som ikke har vært kjent for Torgersen tidligere. Dette notatet fra april 1958 siteres av kommisjonen slik:

”Ettersøkelsen v/ Langseth, har undersøkt om det er meldt rømning fra Botsfengselet – og videre undersøkt om noen av fangene ikke var pågrepet igjen ved den aktuelle tid 6-7/12-57. Det ble opplyst fra Langseth at det var en fange Ørnulf Emil Bergersen, f. 13.1 – som var på frifot den aktuelle tiden. Bergersen var rømt 17.10-57 og ble først

pågrepet 20.12-57.” (s. 300)

Dermed har kommisjonen funnet beviset for at politiet også kjente Bergersens identitet lenge før den rettslige forundersøkelse ble avsluttet, eller med andre ord at Petter Koren husket rett!

Dette notatet var ikke bare ukjent inntil kommisjonsavgjørelsen, det ble heller ikke på forhånd forelagt Torgersen da det ble funnet av kommisjonen, helt i strid med straffeprosesslovens § § 398 annet ledd. Dokumentene ble først sendt meg etter forespørsel i 2007. Kommisjonen viser heller ikke til noen referanse i Torgersen-saken, uansett form, som viser at dette har vært kjent tidligere.

Politiets og påtalemyndighetens påstand om at de ikke visste hvem Bergersen var før han ble avhørt 3. juni 1958, er dermed tilbakevist, og det er et poeng at dette heller ikke ble opplyst under gjenopptakelsen i tiden 1973-76.[30] Det er vanskelig å unngå den konklusjon at Bergersen spilte akkurat den rolle han antagelig var tiltenkt – som et overrumplingsvitne.

Heller ikke dette legges til grunn av kommisjonen. Den henviser til Korens alder (90 år), og mener, stikk i strid med Korens politiforklaring, at han bare kan ha visst om en ”ikke navngitt fange” (s. 301). Det er i det hele tatt et slående faktum at når kommisjonen har valget mellom nye og gamle forklaringer fra det samme vitne, så velger man den forklaringen som ”passer best”. Rigmors alkoholinntak drapskvelden ble ikke oppfattet som usikkert da hennes venn Svein ble avhørt om dette flere ganger i 1957. Da han ble avhørt på ny av politiet om dette i 1999, husket han selvsagt ikke dette som den gang.[31] Da er det skapt en ”usikkerhet” som ikke eksisterte den gang, og det gjør ikke saken noe bedre at også DRK i sin uttalelse blander inn bevisvurderingen i sin uttalelse av 11. februar 2004, se om ”den usikkerhet som synes å råde med hensyn til alkoholinntaket” (s. 425 nederst), som kommisjonen godtar (s. 433-434). Jeg nevner dette fordi akkurat samme forhold ble kritisert for DRKs behandling av en sakkyndigrapport i Moen-saken.[32]

6. Avslutning:

Justisministeren har uttrykt ønske om at en gransking som i Moen-saken, og tilsvarende etterkontroll i andre saker, bør lede frem til ønskede reformer i straffeprosessen – alt i retning av bedre oppklaring, bedre rettssikkerhet i vid forstand, bedre tillit til systemet, raskere og mer effektiv saksbehandling, bedre ressursanvendelse. Da er det et overordnet forhold som burde ha høy prioritet, nemlig at saksbehandlingen i enkeltsaker, uansett instans, blir bedømt ut fra normale og anerkjente prinsipper, både med ny og gammel kunnskap, både for jus og faktum, og at de som man stoler på for feilretting, ikke ser det som en hovedoppgave med første prioritet å tildekke feilene.

En hovedgrunn til at viser seg umulig å få til forbedringer, er at grove feil i prosessen som begås av statens aktører i systemet, uavlatelig både kan foregå upåtalt og uten noen ansvarlige på annet grunnlag (arbeidsrettslig, strafferettslig) trekkes til ansvar for feilene. Som foran påvist, er det bare for advokater at ansvarsbestemmelsene i praksis gjelder. Selv de organer som burde ha slått ned på de innlysende, og godt dokumenterte, feilene (domstoler og kommisjonen), har ingen problemer både med cover-up og bortforklaringer, noe både kommisjonsavgjørelsen og resultatet av spesialenhetens etterforskning viser.

Torgersen-saken har i alle år vært preget av det jeg har kalt en uspiselig dobbelt-standard,[33] en særbehandling som både påtalemyndighet og domstoler, og nå også kommisjonen, fremstiller som objektiv viten om saken, men der kommisjonsutredningen etter min og mange andres oppfatning bare er en studie i desinformasjon, der det legges betydelig flid og intelligens i å unngå å gi en korrekt beskrivelse av saken, sammenlignet med det lagmannsretten fikk vite i 1958.

Dette er noe langt annet enn å være uenig i en avgjørelse. Jeg er fullt klar over at slik uenighet i seg selv nesten aldri kan anføres som inhabilitetsgrunn, verken overfor dommere eller kommisjonsmedlemmer etter dstl. § 108.

Som påvist foran gjelder dette også for eksempel sannheten om ett vitne i Moen-saken, forhold som har vært påberopt av Moen i Sandbergs utredninger i årevis. Det nytter i Torgersen-saken ikke nå lenger å omskrive sannheten, verken om rettergangen, saksforholdet eller vitenskapsbevisene. Feilene forsvinner ikke, uansett hvor mye man prøver på å få det til.

Herav formålet med anmeldelsene til spesialenheten. Burde ikke en naturlig tanke være at når både statsadvokaten og kommisjonen nå innrømmer feilene, hvilken garanti har man for at resten er rett?

Jeg viser til at denne spesialenhet-saken nå også ligger til behandling i Justisdepartementet (setteriksadvokat), se senest mitt brev til departementet av 10. juli 2007. Jeg viser også til det jeg har skrevet i mitt brev til Spesialenheten av 21. juni 2007, pkt. 3c, om nødvendigheten av anmeldelsene. Ønskelig var de selvsagt ikke, og jeg kan i alle fall si at forholdet er under løpende vurdering. Det burde nå være en felles interesse, etter min mening også i kommisjonen, å få brakt hele Torgersen-saken til en verdig avslutning.

Påstand:

1. Sak 71-2004 Fredrik Fasting Torgersen, behandles på ny av kommisjonen med nye medlemmer, oppnevnt av Kongen.

2. Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1958, Fredrik Fasting Torgersen, gjenopptas.

Ærbødigst

Erling Moss

advokat

Begjæringen tiltres

______________________

Fredrik Fasting Torgersen

Gjenpart med vedlegg:

Fredrik Fasting Torgersen, Enebakkveien 52, 0657 Oslo

Justisdepartementet, boks 8005 dep, 0030 Oslo

Riksadvokaten, boks 8002 dep, 0030 Oslo

Statsadvokaten i Oslo, boks 8021 dep, 0030 Oslo

Professor Ståle Eskeland, boks 6706 St. Olavs plass, 0130 Oslo

[1] Det gjør for så vidt også statsadvokat Anne Kattelands forklaring til Spesialenheten, av 15.5.07, i alle fall for Gerd-vitnene. For øvrig er denne forklaringen så vidt uklar at den ikke blir kommentert nærmere her. Den har liten betydning for det krav som reises i denne begjæring.

[2] Skoghøy: Tvistemål (1998) s. 113 (petitavsnittet).

[3] Rt. 1994 s. 663. To personer, A og B, hadde vært sammen om en straffbar handling. A ble dømt skyldig i den første dom, og samme dommer kunne ikke dømme i den etterfølgende sak mot B.

[4] Kjennelsen vedlegges som bilag 9 til denne begjæring.

[5] Se sammendraget i vedlagte bilag 2, sammenholdt med Rt. 2003 s. 1389,fra premiss nr. 123.

[6] Riksadvokaten ville ikke gjøre noe med saken, men overlot spørsmålet til statsadvokaten (Lars Frønsdal) og domstolene. Heller ikke klage til SEFO førte til noe. Jeg ble anmeldt til politiet av Frønsdal, for ærekrenkelser, det ble oppnevnt setteriksadvokat, som henla saken. Det var også et Dagsnytt 18-program om dette i mai 1999, med statsadvokat Lars Frønsdal og meg selv som deltakere. CD med programmet fins hos meg.

[8] Jeg har skrevet om dette før, Advokatbladet nr. 10/2005, en artikkel som både statsadvokaten og kommisjonen er klar over, se sitat fra en annen del av artikkelen i kommisjonsavslaget s. 133 (pkt. 8.2.6.2).

[9] ”Det er fortsatt meningen at gjenopptakelsesadgangen skal være begrenset til den saken som er blitt prøvd for den internasjonale domstolen eller FNs menneskerettskomité. Dette er forsøkt uttrykt noe klarere enn i gjeldende bestemmelse”, heter det i Ot.prp. nr. 70 (2000-2001), kommentar til tvistemålslovens § 407 nr. 7.

[10] Retstidende 2001 s. 1543 fjerde avsnitt. Legg merke til at HR bare omtaler Dorenfeldt, ikke politiet! Det samme gjør kommisjonen, se side 79 nederst, og den gjentar bruken av ”holdepunkter” på side 80. Kommisjonen viser til at Gerd Kristiansen ble ”foreholdt Klausens forklaring”, men unnlater å nevne at dette fremkommer i det andre avhøret av Gerd Kristiansen, torsdag 12. juni 1958, etter at Klausen har forklart seg tidligere samme dag. Jeg nevner detaljen av en bestemt grunn: Den viser hvor mye bevisst flid kommisjonen gjør seg for å unnlate å forklare sannheten. Dette andre politiavhøret av Gerd ligger ikke i Bloms duplikatsett.

[11] Senest mitt klagebrev av 21. juni 2007 til Riksadvokaten, som både Kommisjonen og Justisdepartementet har fått direkte gjenpart av. Mine to brev til HR fra 2000 om dette er vedlagt brevet.

[13] For Hjorts vedkommende er dette i alle fall klart – han skrev et langt støtteskriv for Torgersen i april 1959, og han må i alle fall hatt tilgang til saksdokumentene, om dette er mer uklart når det gjelder Nordhus.

[14] Kommisjonsavslaget s. 459-460. Vitneforklaringen til Jan Vig er ikke gjengitt, selvsagt, men den er sitert i ”.. aldri mer slippes løs”, side 298.

[16] Henholdsvis kommentar 26. juni 2007 og leder 27. juni 2007, leder 28. juni 2007, leder 29. juni 2007

[17] Se igjen mitt brev til kommisjonen om dette av mandag 11. desember 2006, tre dager etter kommisjonens avslag, og kommisjonens svarbrev av 15. desember 2006, der den ikke ville gjøre noe med saken, enn si kommentere den.

[18] Se igjen saken om advokaten som fikk et vitne ”fjernet”, Rt. 2007 s. 439. Han kunne sannsynligvis vært dømt etter straffelovens § 168, om § 132a ikke forelå. Forholdet ville uansett vært like kritikkverdig, og brudd på Advokatforeningens regler.

[19] Samtidig med at Brandsdal ble avhørt i januar 1958 kom det beskjed fra professor Prinz om at avføringen på turnskoen var identifisert som fra åstedet. Om detaljene viser jeg til brevet av 20. april 2006.

[20] Rt. 1993 s. 1085, Rt. 1999 s. 554 (”Colombianer-saken”, mangelfulle opplysninger om vitnet F fra statsadvokaten førte til gjenopptakelse). Tilsvarende feil som ankegrunn fører til opphevelse av dommen, Rt. 2006 s. 1055.

[21] Se side 119 og 154 i Moen-utredningen, utsnitt i bilag 2 til dette brevet.

[23] For en kort oversikt, se min artikkel i Juristkontakt nr. 1/2007.

[24] Faksimile av brevet er inntatt i Advokatbladet nr. 1/2007.

[25] Liland-utvalget, NOU 1996: 15, side 92. Historien med mange direkte sitater fra de svenske rettsmedisinere og nevnte NOU er gjengitt i kap. XXIV i min bok ”Saken Per Liland” (1999), se om ”ytterst beklagelig” på s. 592. Heller ikke det eklatante lovbrudd i Torgersen-saken, som skjedde ved at tannbitt- og avføringsbeviset ikke ble forelagt DRK i 1958, påtales av kommisjonen, selv om også dette, med tilslutning av Janne Kristiansen, fikk skarp kritikk i Liland-utvalgets rapport (NOU 1996:15 side 124, og min artikkel i Aftenposten 30. januar 2007)

[26] Kommisjonen skriver: ”Flertallet fant at dersom forsvarerne under hovedforhandlingen hadde vært gitt innsyn i politiavhørene av den svenske långiveren, ville dette ha foranlediget nærmere bevisføring omkring domfeltes – takstmannens – ombyttingsteori” (Tidsskrift for strafferett, 2/2007 s. 239.)

[27] Avisutklippene vedlegges som bilag 10. De er fra en avissamling for dekning av hele rettssaken i 1958, som kommisjonen fikk for lenge siden.

[28] For detaljene og betydndingen av dem må jeg vise til mitt brev til kommisjonen av 20. april 2006, som kommisjonen ikke nevner i det hele tatt i sin utredning.

[30] Fra VG 16. februar 1972: ” Vi visste intet om at han hadde sett noe utenfor drapsstedet før et par dager før hovedforhandlingen. Overlege Leikvam ringte da og sa at en fange på Botsfengslet ville lette sitt hjerte om noe han visste om drapssaken. Mannen meldte seg senere for oss og avla vitneprov i retten,” sier politiadjutant Haukenæs, som ledet etterforskningen som politifullmektig i 1957, se ”… aldri mer slippes løs,” side 254.

[31] Kommisjonen s. 409 gjengir fra denne 1999-forklaringen til Svein. Det er ingen andre vitner eller dokumentbevis for hva Rigmor drakk drapskvelden. Betydningen av alkoholpromillen ble ikke oppdaget den gangen. Det var ingen opplysninger den gang om at de to ikke hadde drukket det øl de hadde kjøpt.

[32] ”For det andre stiller utvalget spørsmål om det inngikk i mandatet til Den rettsmedisinske kommisjon å uttale seg spesifikt om hvorvidt de nye opplysninger var relevante for saken” (NOU 2007:7 s. 206, jfr. også pkt. 12.11 på side 315). Selv ikke en eksperimentell etterkontroll ved et drikkeforsøk, basert på det minste oppgitte kvantum og de tidligste drikketider, utført i 2004, blir tillagt vekt (kommisjonen s. 412), ikke engang som rimelig grunn til tvil!

[33] Kronikk i Morgenbladet 31. mars 2006, vedlagt som bilag 11.