Kommisjonen for gjenopptakelse Mo i Rana, den 8. desember 2005

Postboks 8026 Dep.

0030 OSLO

SAK 71-2004: FREDRIK FASTING TORGERSEN – STATSADVOKATENS UTTALELSE AV 2. DESEMBER 2005

Jeg har registrert fristen til 2. januar 2006. Siden jeg regner med at kommisjonsmedlemmene vil få statsadvokatens uttalelse før den tid, og at saken muligens også kan bli diskutert i kommisjonen før jul, vil jeg allerede nå komme med noen foreløpige kommentarer, først og fremst av hensyn til kommisjonens saksbehandling. Når nå både saksdokumenter og begge parters begrunnelse foreligger, synes jeg det er et poeng i seg selv at saksbehandlingen legges opp slik at man i størst mulig grad treffer det kommisjonen skal ta stilling til, og med få unntak vil jeg prøve å holde denne foreløpige uttalelsen på dette nivå.

Statsadvokatens metode.

I uttalelsen siteres i stor utstrekning fra tidligere avgjørelser i saken, med større eller mindre grad av tilføyelser som går i retning av at dette kan kommisjonen ikke prøve på nytt. Dette skjer på tross av at statsadvokaten korrekt refererer Høyesteretts kjennelse fra 1992 (s. 12, øverst), som slår fast det selvfølgelige i at man ikke kan fremme samme bevis som grunnlag for gjenopptakelse etter hverandre, men med den viktige tilføyelse at nye, relevante bevis fører til at også eldre avgjørelser kan omprøves. Som eksempel på dette i foreliggende sak er det tilstrekkelig å vise til den nye avføringsrapporten og DRKs uttalelse av 6. desember 2004, og der den siste utsettes for en grovt fortegnet fremstilling av statsadvokaten. DRK underkjenner i realiteten hele beviset, og jeg tilføyer at etter loven skulle denne kontrollen også ha vært tilstede i 1958, noe statsadvokaten også unngår å fortelle.

Den andre metoden statsadvokaten benytter ganske konsekvent, er å erstatte kvalitetskontroll med opptelling. Jeg kan bruke de sakkyndiges kvalifikasjoner som eksempel. På s. 20-22 fremheves det til stadighet at sakkyndige som ikke har vært enige med Strøm og Wærhaug ikke har ”sakkunnskap innen rettsodontologi”, ”ikke rettsodontologisk kompetanse” og lignende. Samtidig søkes det å gi inntrykk av at i alt fem ”rettsodontologer” har utpekt Torgersen som skyldig (s. 20, 4. avsnitt), bortsett fra at statsadvokaten nå kaller dem for ”fem rettsoppnevnte sakkyndige”, formodentlig for å få alle til å overse at de viktigste rettsoppnevnte sakkyndige i forhold til domfellelsen i 1958 helt var uten rettsodontologisk kompetanse. At Flood, med doktorgrad i anatomi, var oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett i 2001 nevnes ikke, at de stereoskopiske bilder som var laget i 1974 aldri ble verken forklart eller fremvist for domstol og forsvarer, samt at fremvisningen av de samme fotoene under Høyesteretts høring 22. mars 2001 resulterte i at:

            ”Fremvisningen syntes ikke å vise korrelasjon mellom tann og
            bittmerke,” se Retstidende 2001, s. 1561, 2. avsnitt, min uth.

Dette bringer meg over til det tredje metodespørsmål, nemlig at det i statsadvokatens uttalelse påligger en ganske kraftig siling av materiale også for de konkrete forhold som hun på detaljnivå pretenderer å fremstille eksakt.

Dernest legger statsadvokaten ganske stor vekt på å få frem at det fra Torgersens side er anført noe som

            ”føyer seg bare inn i rekken av påstander om at så å si samtlige
            personer som har hatt med Torgersen-saken å gjøre har opptrådt
            uredelig og/eller ulovlig,”

for å nevne et eksempel fra s. 18, nederst. Dette skal også omfatte beskyldninger mot flere alternative gjerningsmenn. Til dette er å si at anførsler av denne type er meget konkrete, godt dokumenterte og kun rettet mot en liten del av saksbehandlingen. Denne er til gjengjeld meget alvorlig, jfr. senere.

Men ellers er situasjonen akkurat motsatt: Det er hevet over tvil at alle i 1958 var helt overbeviste om at bevisføringen var nøyaktig og elegant, og at dommen innlysende var rett, så å si selve flaggskipet for arbeidet til politi, påtalemyndighet og domstoler. Det er nettopp dette som gjør feilkildene usynlige, og som gjør at påvisningen av dem fører til temperaturen og prestisjen i saken.

Meningen med denne form for argumentasjon fra statsadvokatens side kan ikke være annet enn å diskreditere argumentasjonen mot den feilaktige dommen i sin alminnelighet, og mitt poeng er at det er umulig å akseptere at konkrete klanderverdige forhold erstattes av retorikk. Når det gjelder alternative gjerningsmenn, kjenner jeg ikke til andre enn de ganske sterke anførsler som har vært egnet til å utpeke Asbjørn Gulseth, og denne påvisningen er opprinnelig ikke gjort av meg, men av vitnet Helga Paulsen og hennes underslåtte politiforklaring av 7. desember 1957. Denne nevnes ikke av statsadvokaten i det hele tatt, og årsaken er at den var underslått helt til 1999, altså også ukjent for daværende statsadvokat Lars Frønsdal. Da kan man jo ikke godt hevde at den var kommet frem til forsvareren den gang, og derfor hopper hun over det.

Påtaleinstruksen § 27-4.

En av lærdommene fra Liland-saken, fastslått av Stortinget i justiskomiteens innstilling den gang, var en forutsetning om at påtalemyndigheten selv skulle reagere og begjære gjenopptakelse dersom det etter en domfellelse kom frem forhold som kastet nytt og avgjørende lys over dommens riktighet. Poenget med å fremheve dette nå, er at statsadvokatens argumentasjon om forholdet mellom gamle og nye bevis som grense for kommisjonens kompetanse, ikke gjelder for statsadvokaten selv. Nevnte bestemmelse fastslår at Riksadvokaten avgjør om påtalemyndigheten selv skal begjære gjenopptakelse, og man skulle altså tro at påtalemyndighetens standpunkt til en begjæring fra en domfelt også skulle avgjøres på Riksadvokatens nivå. Det var også på det nivå saken ble behandlet i 1994-1995, i alle fall til slutt, da både statsadvokatembete og Riksadvokaten måtte beklage hele saken, men det ser jo alle ut til å ha glemt.

Konsekvensen av dette er lett å se i statsadvokatens uttalelse i denne saken, fordi alle krav om avvising av realiteten som gjøres gjeldende overfor kommisjonen, i realiteten betyr at statsadvokaten ikke vil ha overprøvd bevisførselen, uansett hvilke feil som påvises i denne. Kommisjonen bør oppfatte dette som en regulær ansvarsfraskrivelse fra statsadvokatens side, og som sådan er denne ganske alvorlig. Jeg illustrerer med et eksempel: Barnålsundersøkelsen i den såkalte Tina-saken fra 2002 er dokumentert for kommisjonen. Siktelsen ble der frafalt av Riksadvokaten. Når nå en barnålsundersøkelse også er tema i Torgersen-saken, så skulle man tro at samme målestokk gjaldt, men det gjør den tydeligvis ikke. Statsadvokaten kan altså bruke argumenter i Torgersen-saken, som Riksadvokaten ikke kunne ha brukt. DNA-testing av barnålene holdt ikke i Tina-saken, på tross av en påstått ”match”, men visuell undersøkelse holder i Torgersen-saken.

Billedlig talt kan dette sammenlignes med at det i en domfellelse oppdages en graverende feil som påtalemyndigheten skal rette selv, helt uavhengig av kommisjonens kompetanse, men der påtalemyndigheten i stedet argumenterer med at de skal ha rett til å låse feilen inne og kaste nøkkelen. Gjelder dette i Torgersen-saken, så må det vel også gjelde for en annen sak der domfelte fortsatt sitter i fengsel.

Jeg skal bruke et eksempel fra hennes utredning for å demonstrere hva dette fører til i praksis. På s. 17-18 siteres DRKs konklusjon for professor Senns utelukkelseskonklusjon med bl. a. følgende kommentar (s. 18, 2. avsnitt):

            ”Det er verd å merke seg at Torgersen benytter bistand fra sakkyndige
            hvis konklusjoner i utredningene ikke kan evalueres. Dette må særlig
            sees i lys av den omfattende kritikk Torgersen retter mot de
            rettsoppnevnte sakkyndige og deres uttalelser.” (min us.)

At dr. med. Per R. Flood her er forsvunnet som rettsoppnevnt sakkyndig, er bare en komisk bagatell. Atskillig verre er følgende:

DRKs kommentar gjelder bare professor Senns grunnlag for likhet eller ”match” mellom bittspor og tanngard, der hans konklusjon er negativ, utelukkelse. Enhver slik konklusjon om ”likhet”, ”identitet” respektivt ikke-likhet eller identitet, krever ofte forutbestemte definisjoner, en målestokk som beviset kan sammenlignes med, veies mot. Dette gjelder også andre bevismidler som fingeravtrykk og DNA. Det DRK påpeker, er at det tilsynelatende, og naturlig nok, ikke finnes mange slike forutbestemte definisjoner på ikke-likhet for et bittmerke, sammenlignet med et tannsett. Noen slike kriterier fins selvsagt, som f. eks. at bittmerket ikke kan være større enn tanngarden, og at en mann med en tann ikke kan avsette et bittmerke med to bittspor etc. For gjenopptakelse er det helt likegyldig om man aksepterer Senns utelukkelseskonklusjon eller ikke, fordi hans utredninger ganske nøye påviser helt grunnleggende feil både i de tannbittutredninger som fikk Torgersen dømt og i de etterfølgende utredninger, også de britiske. Derved forsvinner to viktige forhold som kommisjonen må se:

For det første er heller ikke utredningene fra britene for lagmannsretten godkjent av DRK, og det var de samme utredninger som ble brukt for Høyesterett. For det andre rammer eventuelle definisjonsmangler for Senns utelukkelseskonklusjon i like stor grad britenes metode, men her er forholdet verre fordi britene, i motsetning til amerikanerne, ikke har noen standard å holde seg til. Dette gjelder også britenes utelukkelskonklusjoner for andre siktede/undersøkte i Torgersen-saken (Langbråten, Liberg), og her er statsadvokaten vennlig nok til å gjenta at disse utelukkelseskonklusjonene er i orden (side 113, pkt. 2 a og c)! De ble aldri forelagt DRK i 1958, og DRK har heller aldri tatt stilling til 1958-rapportene ved denne gjenopptakelse. Saklighet og etterkontroll er helt forsvunnet, og erstattet av retorikk.

Det tredje er imidlertid kanskje mest viktig:
Når det gjelder avføringsbeviset og barnålsbeviset har statsadvokaten helt glemt argumentasjonen hun selv anfører for tannbittbeviset, med det lettere komiske resultat at her klarer statsadvokaten seg (som Høyesterett) uten noen som helst slags forutbestemte kriterier for likhet, også i betydningen ”felles opphav”. Jeg kan som eksempel vise til det hun skriver om professor Øklands utredning på s. 51, nest siste avsnitt, med den tilleggsopplysning at vi jo vet hvor lange dressnålene var (opplyst av Prinz 6. juni 1958), og med min tilføyelse om at statsadvokaten verken har skjønt DRKs konkusjon for tannbittbeviset og den betydningen dette har for hennes egen argumentasjon for samme problemstilling for de andre to bevisene.

Problemstillingen rundt ansvarsfraskrivelsen og påtaleinstruksens § 27-4 skal jeg ta opp direkte med justisministeren og Riksadvokaten.

Et eksempel på redelighet – nr. 1.

Statsadvokaten redegjør på s. 5 og 6 for at professor Wærhaugs uenighet med tannlege Strøm ikke er gjenopptakelsesgrunnlag etter § 391, nr. 1. Det forhold at Wærhaug ikke opplyste om uenigheten mellom ham og Strøm i retten i 1958, men først etter nærmere 15 år, er altså i følge statsadvokaten i orden. Siden statsadvokat Jørn Maurud fra Orderudsaken deltok på pressekonferansen, finner jeg grunn til å minne om at Kristin Kirkemo Haukland ble dømt for drap på tre personer fordi hun ikke stanset en rekke av begivenheter hun selv hadde satt i gang, til 16 års fengsel (Retstidende 2002, s. 1717), mens en sakkyndig som gjør akkurat det samme i forhold til et justismord, kan gjøre dette straffefritt, og med klapp på skulderen fra statsadvokaten! Det er slik det blir når man har innført dobbeltstandarden som arbeidsprinsipp. Skjelettet må holdes i skapet for enhver pris.
Et eksempel på redelighet – nr. 2.

Statsadvokaten gjør seg på ett punkt i fremstillingen skyldig i overtredelse av straffelovens § 120, og jeg tar dette med for å vise at det på dette punktet foreligger en bevisst uriktig fremstilling overfor kommisjonen. Når jeg kan si ”bevisst” med sikkerhet er det fordi forholdet ble påpekt overfor kjæremålsutvalget, som ikke kommenterte anførselen i det hele tatt, med det resultat at statsadvokaten nå er så vennlig å gjenta bevisfusket overfor kommisjonen.

Det jeg sikter til er statsadvokatens uttalelse s. 8, 3. avsnitt, henvisningen til avhøret av Gerd, og der poenget selvsagt er at avisen brukes som bevis for at avhørene av Gerd Kristiansen under hovedforhandlingen i 1958 kom frem til retten og forsvareren. Både Borgarting lagmannsrett og påtalemyndigheten er her i store vanskeligheter, rett og slett fordi bevisunderslagene her er i strid med EMK, altså akkurat det samme som for avhøret av Helga Paulsen.

Sammenhengen er denne, og dette skal jeg dokumentere på detaljnivå, slik at

kommisjonen selv kan se hvor ille dette er:

Etter lagmannsrettens kjennelse av 18. august 2000, påkjærte Torgersen selv kjennelsen til Høyesterett, og jeg skrev det første støtteskriv til kjæremålet den 13. september 2000. Dette ligger nå i sakens dokumenter som kommisjonen har, men jeg vedlegger:

Bilag 1: S. 17-19 av nevnte brev.

Bilag 2: Aftenposten 12. juni 1958.
Bilag 3: Handels og Sjøfartstidende 12. juni 1958.

Hvordan behandlet Høyesteretts kjæremålsutvalg denne helt konkrete påvisning av feil i lagmannsrettens kjennelse?

Bilag 4: Retstidende s.1527 (som viser at Høyesterett ikke

refererer anførselen).

Bilag 5: Retstidende s. 1534 (statsadvokatens anførsler, merk

uttrykket ”ikke holdepunkter”)

Bilag 6: Retstidende s. 1543 (Kjæremålsutvalgets begrunnelse)

Som det fremgår av disse bilagene, lett kontrollerbart for kommisjonen, er dette ikke slik lagmannsretten og statsadvokaten fremstiller saken, og det er tvert imot helt på det rene at dette avhøret ikke gjaldt Gerd Kristiansen i det hele tatt, men Torgersens venninne Eva på 16-17 år, hvilket også kan kontrolleres mot rettsboken som viser at avhøret av Eva ble opplest under hovedforhandlingen, og at hun slapp å møte som vitne. Nå er statsadvokatens konklusjon følgende på s. 8:

”Dette referatet viser klart at forsvarer var orientert om disse
opplysningene om Gerd Kristiansen.”

Dette er positivt og bevisst uriktig, og som nevnt straffbart for statsadvokat Anne Margrete Katteland etter straffelovens § 120, se Retstidende 1996,
s. 1533, og jeg bruker dette nå som et eksempel overfor kommisjonen på hva slags etisk nivå som foreligger fra påtalemyndighetens side i denne saken.

Bilag 7: Straffelovens § 120

Bilag 8: Retstidende 1996 s. 1533 (kort referat)

Hvorfor denne gjennomførte triksingen med kortene? Jo, fordi bevisunderslagene nok kan snakkes bort etter norsk rett, men det kan de ikke etter EMK-reglene, påpekt av meg i den artikkelen i Advokatbladet som statsadvokaten har lest (uttalelsen s. 18), men hvor statsadvokaten unnlater å nevne det som står i artikkelen om EMK.

Her har altså kommisjonen i et nøtteskall fått demonstrert et av kjernepunktene i Torgersen-saken: Den bevisste villedning, og den bevisste siling av bevismateriale som avslører dette helt opp til Høyesterettsnivå! Hvordan skal kommisjonen etter dette stole på resten av det statsadvokaten skriver?

For ordens skyld: Jeg er klar over hvor lett det er å skrive noe feil i Torgersen-saken, med et mylder av dokumenter, anførsler og detaljer. Men dette gjelder altså noe annet.

Alkoholbeviset (s. 86-89).

Man kan godt bli dømt for promillekjøring uten blodprøvebevis. Men der slik blodprøve med målt alkoholnivå foreligger, blir ofte situasjonen at bilføreren anfører at han har drukket så lite som mulig og så tidlig som mulig i forhold til kjøringen, alt for å gjøre det lite sannsynlig at blodprøven er rett, eventuelt rett tolket mht. tilbakeregning. Hva er da som regel situasjonen: Jo, blodprøven ”vinner”, også fordi den etter loven skal vinne. Er alkoholkonsentrasjonen over 0,2 promille, skal man etter loven regnes som ”påvirket”, uansett om man faktisk er det eller ikke.

Når akkurat samme teknikk og metode brukes i Torgersen-saken som Folkehelseinstituttets analyse viser, så ”gjelder” den anerkjente metode ikke lenger. Poenget er ikke om man kan fastslå ”dødstidspunktet” med tilstrekkelig grad av nøyaktighet. Poenget er at alkoholnivået målt til 0,2-0,3 uansett er alt for lite til at Rigmor etter standard analyseprosedyre og konklusjoner, kan være drept senest kl. 23.30. Og det er jo ingen som angriper undersøkelsesmetoden.

Problemet er altså ikke analysen, der alkoholkonsum og drikketidspunkt i den nye analysen bevisst ble valgt for å unngå kritikk (DRK innhentet selv begjæringen og dokumentasjonen fra Folkehelseinstituttet), men problemet er at konklusjonen ikke passer med den teori som fikk Torgersen dømt. En legmannsjury ville forstått dette, helt utvilsomt, men forholdet ble ikke oppdaget av noen den gang. Ingen vet om hun ble drept i trappegangen. Det vi vet, er at kåpa var helt uskadet, at den avføring i gangen som ble antatt å komme fra henne ikke var der den skulle være (endetarmsåpningen), at døra til trappegangen stod på gløtt (låst etter at drapet var oppdaget), med småmynter liggende i og rundt dørsprekken, og en trappegang uten blod kl. 24.00 (Olgas forklaring).

Tannfilingen (statsadvokaten s. 109-110).

Jeg har bevisst unngått denne saken for kommisjonen, men ikke fordi det er noe å skjule. Jeg vil antagelig endre oppfatning, og i tilfelle komme tilbake til detaljene senere.

Denne bevisaksjonen hadde stort omfang vår og sommer 2000, og her må man rent prinsippielt merke seg at dette var påstått å være nye bevis i Torgersens disfavør, som et ledd i å stanse gjenopptakelsen på annet grunnlag enn det som fikk ham dømt i 1958.

Det var ikke mulig å få historien verifisert ved undersøkelse av fengselsdagbøker, sakkyndige rapporter eller vitneførsel. Alt var en forunderlig vandrehistorie av typisk opphav i Torgersen saken.

Når jeg i det hele tatt nevner den nå, så er det fordi tannbitt-forsøk med modeller av Torgersens tanngard som ble foretatt høsten 2004, helt uventet også viste naturlig slitasje i underkjeven. Dr. scient. Jon Medbø og ingeniør Ola Synnes som utførte disse forsøkene oppdaget dette ved en tilfeldighet, og prøvde å få slippe til i Aftenposten med en artikkel, som her fremlegges i noe forkortet form:

Bilag 9: Medbø/Synnes artikkel

Legg for øvrig merke til ordbruken i statsadvokatens redegjørelse: Torgersen beskyldes for å ha ”filt” tennene (formodentlig med rørleggerfil eller neglefil?), mens hennes konklusjon (s. 110 øverst) er at ”tennene faktisk er slipt”. Det er ikke skrivefeil, og jeg skal senere dokumentere for kommisjonen hvorfor ordvalget er slik. Statsadvokaten burde gjort det selv.

Gerd Kristiansen

Jeg vil gjøre kommisjonen oppmerksom på at jeg høsten 2001 gjorde et forsøk på å løse spørsmålet om hun kunne være en tidligere nabo til Torgersen. En av hennes nære slektninger hadde, og har formodentlig fortsatt, foto av henne som ung kvinne. Det gikk an å arrangere en fotoidentifikasjon, men det krevde medvirkning fra statsadvokaten, som sa nei til dette. Det er mulig vi kan kreve dette gjennomført i kommisjonens regi, men det kommer jeg tilbake til.

Oppsummering.

Jeg burde kanskje si at jeg er sjokkert og overrasket over statsadvokatens

uttalelse. Men faktisk er jeg mer skremt. Det har vært mye uenighet i

Torgersen-saken tidligere, men aldri på et nivå som dette. Selv egne

nærliggende kilder bruker ikke statsadvokaten, eksempelvis for Høyesteretts

høring om tannbittbeviset i mars 2001 (s. 18). Det var om lag 15 personer

tilstede, inklusiv statsadvokat Lars Frønsdal, som hun kunne ha spurt. ”Hvorfor

har du ikke gjort dette før?” spurte han meg om, da høringen var over. Det var

ingen som drømte om at saken ikke da måtte gjenopptas. Hele forsamlingen

stirret på Torgersen, og så katastrofen i øynene på få meters hold. Hadde

høringen vært holdt for åpne dører, hadde saken aldri endt i kommisjonen.

Man får ha meg unnskyldt at jeg etter statsadvokatens uttalelse har

følelsen av å delta i en eller annen selskapslek, om det ikke var for sakens alvor.

Men systemets egenbeskyttelse ble grovt undervurdert, dessverre.

Nå må våre forslag gå ut på at kommisjonen må benytte anledningen til å innkalle sakkyndige til muntlige redegjørelser. Forslagene skal bli konkretisert så snart som mulig.

M e d h i l s e n

Erling Moss

advokat

Gjenpart med vedlegg:

(1) Fredrik Fasting Torgersen, Enebakkveien 52, 0657 Oslo

(2) Professor Ståle Eskeland, Boks 6706, St. Olavs Plass, 0130 Oslo

(3) Oslo statsadvokatembete, Boks 8021 Dep. 0030 Oslo

Kommisjonen for gjenopptakelse Mo i Rana, den 4. januar 2006

Postboks 8026 Dep.

0030 OSLO

SAK 71/2004: FREDRIK FASTING TORGERSEN – SUPPLERENDE KOMMENTARER TIL STATSADVOKATENS UTTALELSE

1. Nytt vitne Rolf Erik Larsen – videoavhør.

Ved mitt brev av 5. april 2005 til kommisjonen la jeg ved et skriftlig avhør av dette vitnet, en jevngammel og bekjent av den drepte Rigmor, som meldte seg som vitne om kvelden 28.11.2001, samme dag som Høyesteretts kjennelse forelå. Vedlagte videoopptak av dette vitnet er utført av programsekretær Norunn Reinertsen i NRK/Brennpunkt. Jeg har selvsagt ingenting imot at statsadvokaten får utlånt dette videoopptaket. Det illustrerer i alle fall hvor lite som skal til før Torgersens alibihistorie, og tiltalebeslutningens forutsetninger om selve drapstidspunktet mellom kl. 23.00 og 23.30, viser seg å være helt fullstendig feil. Det illustrerer også at politiet ikke den gang avhørte en eneste av Rigmors nære venner og bekjente på omtrent samme alder som henne.

2. Tannfilingen – litt om metode.

Denne er omtalt i statsadvokatens uttalelse s. 109-110, så tendensiøst at jeg skal kommentere dette nærmere, jfr. en foreløpig kommentar i mitt brev til kommisjonen av 8. desember 2005. Jeg hadde trodd at denne del av saken var ute av verden, men jeg skal gi et sammendrag av realitetene, med litt dokumentasjon. Jeg har ikke tatt bryet med å grave frem alle detaljene, men i sammendrag ser historien slik ut:

I slutten av mai 1999 fikk jeg en telefon fra tannlege Arnold Stensland som opplyste om denne tannmodellen som var tatt på Torgersens initiativ, senere kalt Zalgen, etter avtrykksmaterialet. Jeg underrettet Torgersen og professor Eskeland. Sistnevnte ordnet en erklæring om fritak for taushetsplikt for Stensland og hentet Zalgen hos ham, hvoretter den ble betryggende oppbevart i Oslo. Den eneste årsaken til at det da ikke ble gjort noe mer med saken, var at Borgarting lagmannsrett hadde opplyst at rapporten fra de to britiske sakkyndige var ventet i løpet av juni. Høyesterett hadde samtidig bestemt at vi ikke fikk tilgang til det originale bittmaterialet før de britiske sakkyndige var ferdige med det. Før rapporten fra britene forelå var det altså ikke mulig å ha noen mening om Zalgen.

Tidlig i august 1999 fikk jeg så beskjed fra lagmannsretten om at den britiske rapporten var kommet, og jeg reiste til Oslo etter noen dager. Dette var altså første gang vi kunne se originalmaterialet for tannbittbeviset, og selvsagt også Zalgen-modellen, som tannlege Stensland hadde skrevet en redegjørelse for 09.06.1999, se

      Bilag 1:         Stenslands brev 09.06.1999.

Jeg mener så at jeg sendte brev til statsadvokat Frønsdal om denne Zalgen-modellen tidlig i september 1999, hvoretter den uformelt, dvs. uten noe skriftlig beslagsvedtak (som det heller ikke var noen hjemmel for) ble ”beslaglagt” av statsadvokaten under et møte på Tannlegehøgskolen tidlig i november 1999.

      Bilag 2:         Rapport fra Tore Solheim og Wencke Stene-Johansen
                             25. november 1999.

Her opplyses det innledningsvis at Solheim fikk modellen fra Kjell Johannesen
4. november 1999, og man ser videre av konklusjonen at rapporten ikke støttet statsadvokatens filings-konklusjon. Dette er årsaken til at statsadvokaten nå i uttalelsen av 2. desember 2005 skriver at tennene er ”slipt”, ikke ”filt” (s. 110,
1. avsnitt og mitt brev av 8. desember 2005 til kommisjonen). Det er også fullstendig feil når statsadvokaten på s. 109, 1. avsnitt skriver at Solheim måtte love Ståle Eskeland ”taushet om dette”. Solheim hadde overhodet ikke sett modellen før han fikk den den 4. november i 1999.

Historien for øvrig er det gitt et sammendrag av i statsadvokat Frønsdals brev av 25. juli 2000,

      Bilag 3:         Statsadvokatens brev 25. juli 2000,

der kommisjonen særlig skal legge merke til pkt. 5, 8 og 12 i statsadvokatens brev. Dette må også sammenholdes med Torgersens brev til Oslo politi av
19. desember 1974, der han uttrykkelig ber om at Strøms avstøpninger fra 1958 måtte sikres forsvarlig, se

      Bilag 4:         Torgersens brev 19. desember 1974.

Filingshistorien endte til slutt i Oslo byrett i en sivilsak mot Dagbladet, som fikk tilgang til alle saksdokumenter fra straffesaken, se eksempelvis

      Bilag 5:         Prosesskrift 7. desember 2001 fra advokat Hans
                             Stenberg-Nilsen,

og der jeg spesielt viser til avhøret av pensjonert fengselsbetjent Olav Lund (underbilag 7), og det jeg der har understreket, nemlig at filingshistorien ser ut til å ha oppstått før tannlege Strøm tok avstøpninger av Torgersens tenner i april 1958. Et slikt ”faktum” ville jo passe dårlig med å hevde at dommen måtte opprettholdes, rett og slett fordi domfellelsen jo står og faller med at noe slikt aldri hadde skjedd (da måtte jo Strøms undersøkelse være feil), og derfor skriver altså statsadvokat Frønsdal som han gjør. Fra byretten nevner jeg også

      Bilag 6:         Mitt prosesskrift 21. desember 2001,

som viser at vi for byretten kunne bevise hvorledes tenner som faktisk er filt på blir seende ut. Dette ble også gjort for byretten, men likevel ble dommen negativ for Torgersen, se

      Bilag 7:         Oslo tingretts dom 24. januar 2002,

hvor også hele artikkelserien fra 7. januar 2000 er sitert på s. 3. Det er i hvert fall for meg ikke vanskelig å tenke at denne dommen hadde vært helt annerledes hvis Høyesterett hadde tillatt gjenopptakelse, i alle fall premissene.

Jeg prøvde to ganger å få spalteplass for å få stanset denne filingshistorien, se

      Bilag 8:         Mitt brev til Dagbladet 27. juni 2000 m/vedlegg
      Bilag 9:         Mitt brev til Dagbladet 10. mai 2001 m/vedlegg,

og som ytterligere illustrasjon vedlegges

      Bilag 10:       Statsarkivets brev 23.01.2001
      Bilag 11:       Statsadvokat Frønsdals brev til Høyesteretts
                             kjæremålsutvalg 27. mars 2001
      Bilag 12:       Tannlege Johannesens innlegg i Dagbladet 6. september
                             2000
      Bilag 13:       Fengselsstyrets protokoll 1960 (avmerket avsnitt).

Det man – utenom selve ”tannfilingen” - skal legge merke til i tannlege Johannesens innlegg, er at det setter fingeren på det som for kommisjonen bør være helt vesentlig, at når sakkyndige ikke blir enige om hvilke tenner som har bitt, så er det temmelig bakvendt og logisk sett tilnærmet absurd, å legge noen vekt på 10-dels millimeters forskjeller i to av underkjevens fortenners skjæreflate, registrert et par år etterpå. Legg f. eks. også merke til at de britiske sakkyndige, for overhodet å få noenlunde påstått samsvar mellom bittspor og tenner, må ”vri” hele Torgersens overkjeve til høyre med det kuriøse resultat at i forhold til Strøms undersøkelse så forsvinner hele Torgersens venstre fortann i overkjeven (tann 21) og i alle fall halvparten av den andre fortannen i overkjeven (tann 11) fra bittsporet, og dette er tenner som til sammen er ca. 18 mm. brede. Hvis man på den annens side opprettholder Strøms begrunnelse og konklusjon, så stemmer i realiteten verken avstander eller vinkler mellom tenner og bittspor, akkurat slik det fremgår av Holcks første rapport. Jeg nevner dette fordi begge disse forhold lett kan demonstreres for kommisjonen under høringen 27. mars, da alt materiale inkl. det oppbevarte brystet, kan medbringes til høringen. Jeg foreslo for Borgarting lagmannsrett at den burde få innlevert modellene av tenner og bittspor, og jeg gav skriftlig nøyaktige anvisninger på hvordan modellene kunne legges oppå hverandre, også med referanser til gjennomsiktige transparenter som professor Holck hadde laget, for da ser man hva som ikke stemmer i Strøms undersøkelse og Bangs undersøkelse fra 1974. Dette var ikke gjort under hovedforhandlingen i 1958 (også fordi den såkalte fotogrammetriske undersøkelsen som transparentene bygget på, først ble gjort i 1974), men lagmannsretten etterkom ikke begjæringen. Og da lagmannsretten verken hadde muntlige forhandlinger eller granskingsmøte for tannbeviset, så er altså kjennelsen avsagt uten at retten i det hele tatt hadde sett tannbittmaterialet fra 1958. Heller ikke de fotogrammetriske undersøkelser (Kungliga tekniska högskolan, 1974), eller Floods foto fra samme år ble sendt retten eller forsvarer, men konklusjonene ble gjengitt i Bangs to 1974-rapporter til Eidsivating lagmannsrett.

Kommisjonen bør med hensyn til metode nå også legge merke til statsadvokatens argumentasjon: Hun hevder (s. 13 nest siste avsnitt, jfr. s. 32 tredje avsnitt) at ny bedømmelse av sakkyndige erklæringer, uten nye studier av originalt undersøkelsesmateriale, ikke er gjenopptakelsesgrunn. Dette er ikke rett, men det er ikke mitt poeng nå. Men for det første er det DRKs lovbestemte oppgave å bedømme sakkyndige erklæringer (både etter nåværende lov § 147[1] og tidligere tilsvarende bestemmelser). DRK skal ikke være sakkyndig, men kontrollere deres rapporter. Men for det andre viser redegjørelsen foran at påtalemyndigheten og lagmannsretten i 2000 ikke vil ha påvisninger av feil i de sakkyndige rapporter selv om det originale bevismateriale foreligger og kan granskes. Det var jo dette HR godtok i 2001, med det resultat som fremgår av kjennelsen. Det 100% fellende beviset fra 1958 er omgjort til ”ingenting”. Det er verre enn det, men det lar jeg ligge nå. Og endelig: Alle de rettsmedisinsk sakkyndige rapportene (altså i alle fall tannbitt- og avføringsbevis) skulle også i 1958 ha vært forelagt DRK til godkjennelse. Det skjedde ikke, akkurat som det ikke skjedde med de sakkyndige rapportene i Liland-saken. Men selv disse eklatante lovbrudd har passert gjennom domstolene upåtalt, både i 2000-2001, altså inklusiv Høyesterett. Nå er jo dette til sist også rettet opp for avføringsbeviset ved DRKs uttalelse av 6. desember 2004, men selv ikke dette er nok for påtalemyndigheten! Altså: Det er ikke nok at graverende feil påvises, også graverende lovbrudd passerer domstolene upåtalt. Statsadvokaten påberoper seg i stedet disse rettsavgjørelser i 2000-2001 som grunnlag for å gå i mot gjenopptakelse. Vanlige ansvarsregler gjelder ikke, som nevnt akkurat som i Liland-saken (der kritikken først kom i den daværende utvalgsutredning i 1996, to år etter at Liland var frifunnet).

Det er altså en helt grunnleggende feilkilde for kommisjonen å bygge på den gjenganger i saken som jeg pleier å kalle ”opptellingsargumentet”. Det er helt likegyldig hvor mange ganger Torgersen-saken har vært behandlet tidligere hvis kvaliteten ikke har vært i orden. Statsadvokatens argumentasjon kan etter mitt skjønn sammenfattes i en enkel, men ikke-eksisterende regel: Sannheten er ikke gjenopptakelsesgrunn.

3. Promilleanalysen.

Hvis man spør om det kan bevises at Torgersen er uskyldig, altså at både drapstidspunktet er feil, og at Torgersens alibi da våkner med full styrke, så er svaret etter mitt skjønn ja, men selvsagt avhengig av hva man mener med ”bevis”. Statsadvokaten redegjør for dette i uttalelsen av 2. desember på
s. 86-89. Jeg skal utdype dette nærmere, og jeg viser til et promilleprogram (simuleringsprogram) som fins på internett og som jeg har sendt kommisjonen pr. e-post. For å unngå konklusjonene i det følgende, må man følge en viss form for akrobatikk, nemlig å se bort fra de opplysninger som faktisk fins fra Svein Johnsens forklaringer, hvorav den første er opptatt samme natt som drapet ble oppdaget. Man må påstå at disse forklaringene er upålitelige og unøyaktige, mens man for andre forklaringer opptatt i dagene etter drapet må gjøre det motsatte, slik statsadvokaten eksempelvis gjør med vitneforklaringene på
s. 97-101, samt for Johanne Olsen og Ørnulf Bergersen. For å unngå de få diskrepanser som fins i Svein Johnsens forklaringer setter jeg opp alternativene fra nevnte promilleprogram, se

      Bilag 14:       To flasker juleøl
      Bilag 15:       To flasker øl
      Bilag 16:       En halvliter og en flaske øl,

alt drukket kl. 20 og kl. 22. Dette kan sammenholdes med statsadvokatens prosedyre, se

      Bilag 17:       Aftenposten 13. juni 1958,

som kommenteres slik:

Statsadvokat Dorenfeldt sier i følge Aftenposten:

      ”Han mente å kunne tidfeste voldtektsforsøket og drapet til mellom
      kl. 23.00 og 23.30. Innen kl. 23.45 må også liket være fjernet fra
      trappeoppgangen og brakt ned i kjelleren, for da vidnet Olga Eriksen
      kom tilbake efter å ha gjort rent i melkeforretningen [ca. 24.00] på den andre

siden av gaten ved siste klokkeslett, så hun bare en blodflekk i oppgangen.”

For det første ser man av skjemaene at 0,2-0,3 i promille får hun først langt på natta, altså etter at hun ble funnet drept og forbrenningen opphører. Dette beviser at promilleteorien er feil, sier statsadvokaten, men til det er å si at det er rett svar på galt spørsmål. Man kan ikke beregne drapstidspunktet ved tilbakeregning fordi man da regner seg inn i et tidsrom da promillen kan ha vært stigende.

Det riktige spørsmålet er:

Hvor sannsynlig er det at hun hadde 0,2-0,3 i promille mellom kl. 23.00 og
kl. 23.30? Både av Folkehelseinstituttets uttalelse og drikkeeksperimentet, ser man at en så lav promille på drapstidspunktet, gitt forutsetningene, tilnærmet er en umulighet. Hvis Rigmor ble drept senest kl. 23.30, skulle den målte promille vært minst dobbelt så høy. Det er mulig, og statsadvokatens argumentasjon (henvisningen til Rt. 1966. side 1437, se s. 89 i utredningen) tyder på at hun godt ser problemet, at det kan påvises teoretiske feilkilder i en slik promilleanalyse, men til det er å si at akkurat samme analyse ligger til grunn for utallige promilledommer og at metoden er velprøvd og godkjent av Høyesterett. De korrekte rettsavgjørelser er disse:

Bilag 18: Retstidende 1982 s. 566

Bilag 19: Retstidende 1982 s. 1475

Kommisjonen bør lese saksforholdet i herredsretten, slik det er referert i begge avgjørelsene, så ser man utvilsomt poenget mitt. Legg også merke til at det statsadvokaten siterer korrekt fra DRKs bedømmelse (s. 88) er to uttalelser som begge refererer til ”snevert intervall for dødstidspunktet” (første uttalelse) og ”predikere dødstidspunktet” (andre uttalelse), men det er altså ikke det saken gjelder. Legg også merke til at begge de forannevnte HR-avgjørelser bygger på at tvilen skal komme tiltalte til gode. Spørsmålet er: Hvorfor gjelder en annen ”promilleregel” på begge disse punkter, rettsmedisinsk og jurdisk, i Torgersen-saken? Jo, fordi anvendelsen av begge regler fører til gjenopptakelse.

Forannevnte ”promilleprogram” fra Internett stemmer meget bra med Folkehelseinstituttets rapport og promilletestingen den bygger på. Programmet skiller imidlertid ikke mellom mann og kvinne. Kvinnene har vanligvis mindre lever enn menn, og derav senere forbrenning, et poeng som i vår sak går i Torgersens favør: Hvis Rigmor teoretisk forbrenner alkoholen senere enn en mann, bidrar også dette til at den målte promille, uansett tidspunkt, burde være høyere enn hos en mann som hadde drukket det samme. Enhver, både leg og lærd, bør ”se” hvor dramatisk denne promilletestingen er for drapsteorien, og kommisjonen har utvilsomt egen juridisk fagkompetanse til å forstå argumentasjonen.

For det andre ser man av vedlagte Aftenposten-referat at statsadvokaten i lagmannsretten 1958 direkte i sluttprosedyren påberoper seg at Olga ikke så avføringen i trappegangen da hun kom forbi ca. kl. 24.00. Hvorfor er dette for kommisjonen meget viktig? Jo, fordi statsadvokaten nå omgår dette meget behendig. I stedet siterer hun fra statsadvokat Wikers uttalelse – ren spekulasjon – om Olga Eriksens observasjon, avgitt for å imøtegå gjenopptakelsen i 1973, se s. 91, nederst.

Hadde noen oppdaget begge disse forhold i 1957-58, kunne hele Torgersen-katastrofen ha vært unngått.

4. Nytt i tannbittbeviset.

Kommisjonen har stilt spørsmål om dette, og i samråd med en av våre sakkyndige, Jon Medbø, kan det gis følgende oversikt:

Vi har gitt en biomekanisk forklaring på hvorfor også en planslipt tann vil etterlate merker med nedtrykte render som om tanna var hulslipt. Det er nytt.
Vi har vist at tenner med furer i skjærekanten ikke er uvanlige. Per Flood tok det opp med Høyesterett i 2001, men vi har utdypet grunnlaget for dette. Det er nytt.
Høyesterett drøftet årsaken til at tannmerkene 5 og 6 har den motsatte plasseringa i leppe-tungeretningen i forhold til det en ville vente om Torgersen var biteren. Retten bygde forklaringen sin på den framstillingen britene ga. Denne framstillinga er klart misvisende, og Høyesterett har altså blitt villedet på dette punktet. Det er nytt.
Endringer på Zalgen-modellen fra 1960. Vi har gitt rimelige forklaringer for hvordan modellen fra 1960 kan avvike fra den fra 1958 uten at Torgersen eller andre skulle ha filt på tennene. Det er nytt.
Fraværet av et merke etter tann 42 har vært drøftet tidligere. Gjentatte bittforsøk med modeller av tanngarden til Torgersen har vist at tann 42 alltid avsetter et tydelig merke i huden. Det er nytt.
Avstanden mellom merkene 4 og 5 er for liten til at biteren kan ha hatt en vanlig tann 42 i vanlig stilling. Det er nytt.
Merke 4. Gjentatte bittforsøk har vist at Torgersens tann 43 alltid etterlater et merke som er klart forskjellig fra merke 4. Det er nytt.
Merke 3. Gjentatte bittforsøk har vist at Torgersens tann 13 alltid etterlater et merke som er klart forskjellig fra merke 3. Det er nytt.
Avstanden mellom merkene 2 og 3. Gjentatte bittforsøk har vist at Torgersens fortenner i den høyre overkjeven ikke etterlater en avstand mellom tannmerkene tilsvarende den mellom merkene 2 og 3. Det er nytt.
Detaljer i tannmerke 2. Senn har overfor Høyesterett tatt opp detaljer i tannmerke 2. Vurderingen hans er blitt avvist med at disse detaljene kan være et resultat av avstøpningsprosessen. Senn har siden vist at detaljene var til stede på bilder Strøm tok i 1957 før det var tatt noen avstøpning av brystet. Det er nytt. Vi har i tallrike forsøk vist at ingen av tennene til Torgersen etterlater en vorteliknende utvekst i tannmerket. Vi får det derimot ofte men langt fra alltid om vi gjør forsøk med en tann med et lite hull. Det er nytt.
Det er åpenbare motsetninger mellom hva de ulike rettsoppnevnte sakkyndige ser i tannmerkene 1–3. Det er nytt.
Bittmekanikken, har Torgersen forskjøvet underkjeven sin minst 10 mm under det påståtte bittet? Dette punktet har vært lagt fram for Høyesterett, men retten har åpenbart misforstått argumentet. Det er nytt.
Resultatet av ABFO-testen ble lagt fram som en rapport for Høyesterett i 2001. Kort kommentar: ABFO står for American Board of Forensic Odontology. De har utarbeidet en manual som også henviser til en ”score” eller sjekkliste for likhet/ulikhet i bittsporanalyse. En slik rapport er fremlagt for Høyesterett men ikke kommentert i avgjørelsen, antagelig fordi Senns rapport (medlem av ABFO) overstyrte og gjorde drøftelse av denne scoringsanalysen unødvendig.
Professor David Senns utttalelse av 22. november 2003 er ny, og tilbakeviser at Kjæremålsutvalget bygger på riktig faktum.

Kommisjonen bør ha i erindring at de sakkyndige bevisene ikke står i samme stilling. Barnåls- og avføringsbevis ble påstått å knytteTorgersen til åstedet, mens tannbittbeviset knyttet ham til den drepte. Hvis han ikke har bitt henne i brystet, har han heller ikke drept henne, for å si det kort. Merk særlig pkt. 7-9 i foranstående.

Med hilsen

Erling Moss

advokat

Gjenpart m/vedlegg: Professor Ståle Eskeland,
                                               Postboks 6706 St. Olavs Plass, 0130 Oslo
                                               Fredrik Fasting Torgersen, Enebakkveien 52, 0657 Oslo
                                               Oslo statsadvokatembete, Statsadvokat Anne Katteland,
                                               Postboks 8021 Dep., 0030 Oslo

[1] § 147 tredje ledd: ”Kommisjonen skal gjennomgå de innkomne erklæringer og uttalelser. Finner den vesentlige mangler, skal den gjøre retten eller i tilfelle påtalemyndigheten oppmerksom på det.”