Torgersen-saken: De tekniske bevisene i 1958 og i 2006

Notat 25. april 2008

Av professor Per Brandtzæg og professor Ståle Eskeland

1. Oversikt, problemstilling og konklusjon. 1

2. Grunnlaget for å vurdere hvilken vekt de tekniske bevisene ble tillagt i 1958. 2

3. Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av de tekniske bevisene i 2006. 4

4. De tekniske bevisene i 1958 og 2006. 4

4.1 Hvordan fremstillingen nedenfor er bygd opp. 4

4.2 Tannbittbeviset 5

4.3 Avføringsbeviset 6

4.4 Barnålbeviset 9

5. Verdien av de tekniske bevisene i 1958 og 2006. 14

6. Oppsummering og konklusjon. 16

1. Oversikt, problemstilling og konklusjon

Tre naturvitenskapelige spor var en viktig del av bevisgrunnlaget for at Torgersen ble dømt i 1958. De tre sporene er blitt kalt tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset. Gjenopptakelseseskommisjonens vurderinger av disse sporene var en viktig grunn til at Torgersens begjæring om gjenopptakelse ble avslått av den 8. desember 2006.

De sakkyndige i 1958 konkluderte, oppsummert:

· Tannbittbeviset: Et bittmerke i den dreptes bryst knyttet Torgersen til drapet.

· Avføringsbeviset: En avføringsrest på Torgersens sko stammet fra åstedet.

· Barnålbeviset: Fem barnåler i Torgersens dress stammet fra åstedet.

· Felles: De tre tekniske bevisene knyttet Torgersen til drapet med nær 100 prosent sikkerhet.

Gjenopptakelseskommisjonen har lagt til grunn i 2006, oppsummert:

· Tannbittbeviset: Juryen anså ikke bittsporet som et viktig bevis for Torgersens skyld.

· Avføringsbeviset: DRK og kommisjonsoppnevnt sakkyndig professor Per Brandtzæg, underkjente ikke verdien av avføringsbeviset.

· Barnålbeviset: De sakkyndige i 1958 konkluderte ikke med at de fem barnålene i Torgersens dress stammet fra åstedet. Det er ikke mulig å vite hvilken vekt juryen la på barnålbeviset i 1958. Bevisverdien av barnålbeviset er ikke svekket i forhold til verdien i 1958.

· Felles: De sakkyndige i 1958 konkluderte ikke med at tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset med nær 100 prosent sikkerhet knyttet Torgersen til drapet.

Vi har nedenfor sitert de sakkyndiges konklusjoner i 1958, som juryen må ha bygd på, med det Gjenopptakelseskommisjonen i 2006 skriver om hva den legger til grunn at de sakkyndige og juryen bygde på. Vi har også sammenholdt de sakkyndiges/juryens konklusjoner i 1958 med de nye sakkyndiges og DRKs konklusjoner som var lagt frem for Gjenopptakelseskommisjonen i 2006.

Vår problemstilling i dette notatet er om de forutsetninger Gjenopptakelseskommisjonen har lagt til grunn når det gjelder den bevismessige betydningen av de tekniske sporene i 1958 og i 2006 kan underbygge kommisjonens konklusjoner.

Vår konklusjon er:

Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse bygger på feil oppfatning av bevisverdien til de tre tekniske sporene. Feilene er alvorlige og medfører at kommisjonens konklusjoner ikke er holdbare.

Alle sidehenvisninger til Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse gjelder den elektroniske utgaven som ligger på

http://www.gjenopptakelse.no/index.php?id=56

2. Grunnlaget for å vurdere hvilken vekt de tekniske bevisene ble tillagt i 1958

Juryens avgjørelse i 1958 var ikke begrunnet. Vi vet likevel hva juryen bygde på. Dette skyldes:

· At de sakkyndiges skriftlige rapporter fra 1958 fremdeles finnes og

at det gjennom avisreferater er kjent hva de sakkyndige sa under hovedforhandlingen.

· At sakens aktor, statsadvokat L. J. Dorenfeldt og administrerende dommer, lagmann Kristian Lunde, i ettertid har bekreftet skriftlig det man kan lese seg til av rapportene og avisreferatene.

· At det ikke finnes noe i saken som kan understøtte den mulighet at juryen ikke bygde på uttalelsene fra de sakkyndige.

Statsadvokat L.J. Dorenfeldt utarbeidet et fyldig notat av 17. desember 1958 om bevisene som ble fremført under hovedforhandlingen, herunder om hva de sakkyndige anførte eller konkluderte med under hovedforhandlingen. Dorenfeldt skrev at notatet inneholder en

”… bred, samlet fremstilling av det bevismaterialet som lagretten bygget sin avgjørelse på.”[1]

I et underskrevet utkast til kjennelse fra 1959 om å avslå Torgersens begjæring om gjenopptakelse, skrev lagmann Kristian Lunde:

” … lagmannsretten vil uttale at den brede faktiske fremstilling av saken og dens bevisligheter som statsadvokaten har gitt i sin redegjørelse av 17. desember 1958 … på alle vesentlige punkter gir et korrekt og objektivt bilde av saken, slik den ble rullet opp under hovedforhandlingen i lagmannsretten.”[2]

Vi legger til grunn at det som er referert av Dorenfeldt om hva de sakkyndige faktisk sa under hovedforhandlingen 2. – 16. juni 1958, og som er bekreftet av lagmann Lunde, uomtvistelig er riktig. Nedenfor siteres fra Dorenfeldts redegjørelse under overskriften Dorenfeldt/Lunde 1958/59.

Det er ingen uoverensstemmelse mellom de sakkyndiges skriftlige uttalelser i 1958 og det de forklarte muntlig under hovedforhandlingen. Men de sakkyndiges uttalelser i retten er i noen grad enda klarere enn deres skriftlige rapporter med hensyn til sikkerheten for at de tre tekniske bevisene knyttet Torgersen til drapet. Det var de sakkyndiges uttalelser under hovedforhandlingen juryen fikk høre.

En vurdering av om Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse bygger på riktig oppfatning med hensyn til hva som ble lagt til grunn i 1958, beror derfor strengt tatt på en sammenstilling med det de sakkyndige sa i retten og det kommisjonen legger til grunn. Det er imidlertid selvsagt at de sakkyndiges skriftlige uttalelser, som lå til grunn for deres muntlige forklaringer i retten, står sentralt når de sakkyndiges uttalelser i 1958 skal holdes opp mot det kommisjonen skriver i sin avgjørelse av 8. desember 2006.

Når det gjelder barnålbeviset, har vi sitert noen avisreferater av hva de sakkyndige, professor Printz og professor Mork, sa i retten i 1958. Avisreferater kan være unøyaktige eller feil, men ikke på det punkt som her er av interesse: De sakkyndige sa at barnålene i dressen og på åstedet var så særpregede og sjeldne at det kunne være barnåler fra kaukasisk gran eller en mutasjon. Dette er ikke noe journalistene kan ha funnet på. Det var dette juryen fikk høre. Vi vet i dag at barnålene ikke var enestående eller sjeldne. Det var barnåler fra vanlig norsk gran uten spesielle kjennetegn.

3. Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av de tekniske bevisene i 2006

Det de nye sakkyndige har uttalt, og som forelå for Gjenopptakelseskommisjonen i 2006, foreligger skriftlig og dessuten i form av lyd- og videopptak fra den muntlige høringen som kommisjonen holdt 27. – 30. mars 2006. Nedenfor er det bare skriftlige uttalelser fra de nye sakkyndige det vises til. Det er ikke nødvendig å studere lyd/videoopptaket, som bekrefter de nye sakkyndiges skriftlige uttalelser.

DRK ga ingen uttalelser om de tekniske bevisene i til retten i 1958. Det foreligger skriftlige uttalelser om tannbittbeviset og avføringsbeviset for Gjenopptakelseskommisjonen i 2006. Barnålbeviset er ansett å ligge utenfor DRKs kompetanseområde. Det foreligger derfor ingen uttalelse derfra om dette sporet.

4. De tekniske bevisene i 1958 og 2006

4.1 Hvordan fremstillingen nedenfor er bygd opp

For hvert av de tre tekniske bevisene følger fremstillingen nedenfor dette mønsteret (punkt 4.2 – 4.4):

· Sitater av hva de sakkyndige og Dorenfeldt/Lunde og dermed juryen la til grunn i 1958.

· Sitater fra de nye sakkyndiges uttalelser og uttalelser fra DRK som forelå i 2006.

· Sitat fra Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av beviset i 2006.

· Vår kommentar.

I punkt 5 siterer og kommenterer vi brevet fra de nye sakkyndige til Gjenopptakelseskommisjonen av 18. september 2006. Punkt 6 er en kort oppsummering.

4.2 Tannbittbeviset

(Rettsoppnevnte sakkyndige i 1958: Tannlege Ferdinand Strøm og professor Jens Wærhaug.)

Tannlege Strøm i skriftlig erklæring av 28. april 1958 til retten:[3]

”Konklusjon:

En odontologisk undersøkelse av bittspor sammenlignet med mistenktes tenner vil, hvis der ikke foreligger overensstemmelse, være absolutt frikjennende for mistenkte. Annerledes når det foreligger overensstemmelse. Her blir det alltid et skjønn og det bør utvises forsiktighet, såfremt det ikke foreligger detaljer som må sies å være særlig karakteristiske.

Ved tennene til Fredrik Ludvik Fasting Torgersen foreligger det som nevnt en rekke særlige karakteristika som alle uten unntagelse gjenfinnes i bittsporet hos den drepte. Ut fra et vitenskapelig syn er det etter min oppfatning overveiende sannsynlig at bittmerket i brystet til Rigmor Johnsen skriver seg fra mistenkte Fredrik Ludvik Fasting Torgersen.

Ut fra min personlige erfaring, vel vitende om mitt ansvar, anser jeg bittmerket i brystet til den drepte å være identiske med mistenkte Fredrik Ludvik Fasting Torgersens tenner.” (Understrekningen i original.)

Professor Jens Wærhaug i skriftlig erklæring av 14. mai 1958 til retten:[4]

”Bittsporene i drepte Rigmor Johnsens bryst kan med en til visshet grensende sannsynlighet sies å være etterlatt av Fredrik Ludvig Fasting Torgersen. Det kan ikke utelukkes at andre kan ha gjort det, men denne mulighet er så liten at den neppe kan tas i betraktning.”

Statsadvokat Dorenfeldt/lagmann Lunde:

” … da professor Wærhaug ble spurt under hovedforhandlingen om denne konklusjon (Wærhaugs konklusjon, min tilføyelse) kunne sies å avvike fra tannlege Ferdinand Strøms, så svarte han at det gjorde den ikke, idet han var enig med Strøm: ”Det er Torgersens tenner som har avsatt bittet. Jeg er overbevist”.”

”Kommisjonens vurderinger” (s. 158):

”Det er … ikke grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesielt stor vekt.”

Vår kommentar:

Kommisjonen skriver her at Torgersens påstand om at juryen må ha lagt stor vekt (”alene”) på tannbittbeviset er grunnløs: ”Det er … ikke grunnlag for å hevde” dette, skriver kommisjonen. Det er ifølge det siterte på det rene at de sakkyndige under hovedforhandlingen ga uttrykk for bittmerket i den dreptes bryst var et sikkert bevis for at Torgersen var biteren og dermed også drapsmannen.[5] Torgersen har et utvilsomt grunnlag for å hevde at tannbittbeviset var et meget viktig bevis for hans skyld i 1958. Kommisjonen bygger altså på feil faktum.

4.3 Avføringsbeviset

(Rettsoppnevnte sakkyndige i 1958: Lege Valentin Fürst, professor Henrik Printz, professor C.S. Aaser/amanuensis Anton Skulberg,[6] professor Ove Arbo Høeg.)

Fürsts rapport datert 16. januar 1958:[7]

”De mikroskopiske billeder av enkelte korn fra siktedes sko og fra avføringsprøvene oppsamlet på åstedet og på avdødes underskjørt viser meget stor likhet med hensyn til mengdeforhold og anordning av noen karakteristiske planteceller (angivelig pallisadeceller av erter eller bønner).”

Printz’s rapport av 17. januar 1958:[8]

” … samtlige fæces-prøver … fra avdødes klær og fra hennes legeme og endelig fra siktedes turnsko er fullstendig like. Denne likhet omfatter ikke bare alle de karakteristiske og sikkert bestembare celleelementer, som overalt er tilstede i så noenlunde samme innbyrdes mengdeforhold, men også andre egenskaper som farve og konsistens.

En slik overensstemmelse kan neppe være tilfeldig, og det er min oppfatning at samtlige disse prøver – heri også innbefattet den fra siktedes turnsko – stammer fra samme kilde nemlig fra den myrdede.”

Printz’s rapport av 4. februar 1958:[9]

”Det som jeg … kan si med absolutt sikkerhet er at følgende materiale fra siktedes klær viser full overensstemmelse med prøver som stammer fra den myrdede og fra åstedet:

1. Fæces, karakterisert ved rester av erter og grovmalt hvetemel på samme måte som fra den myrdede.”

Printz’s rapport av 24. februar 1958:[10]

”Den brune flekk som sees på den ene eske (28 a) består av faeces med rikelig innhold av palisade-celler fra erteskaller og svarer således til avføringen fra den avdøde.”

Ove Arbo Høegs rapport av 21. mars 1958:[11]

”Prøver av fæces som er funnet på avdødes person og klær og på åstedet, og som må antas uten tvil å stamme fra hennes egen avføring, inneholder slike rester av erter som utgjør en karakteristisk bestanddel av tarminnholdet hos en person som har spist ertesuppe eller ertestuing, dessuten rester av hvetemel.

Prøver av fæces fra siktedes turnsko, hans venstre buskelomme og hans fyrstikkeske inneholder samme slag celler fra erter og til dels hvete.

Jeg har ikke funnet noe som tyder på at fæces fra avdøde og fra siktedes eiendeler ikke stammer fra samme person.”

Statsadvokat Dorenfeldt/lagmann Lunde 1958/1959:[12]

”Torgersens sko m.v. hadde stor likhet og ingen avvikelse fra avføringen på åsted og lik. Påtalemyndigheten ga derfor uttrykk for at man meget vel kunne forstå professor Henrik Printz når han uttalte at en slik overensstemmelse neppe var tilfeldig og at det etter hans oppfatning måtte konkluderes med at samtlige prøver stammet fra samme kilde, nemlig fra den drepte. Det måtte iallfall være forsvarlig å trekke den konklusjon at det måtte være overveiende sannsynlig at fæces på Torgersens sko m.v. skrev seg fra liket.”

DRK 2004:[13]

” … felles for alle (de sakkyndige) er antakelig at de aldri hadde hatt lignende oppdrag. Ingen hadde erfaring med å ”artsbestemme” avføring, ingen hadde antakelig erfaring engang med å identifisere et spor som avføring. Det er tvilsomt om noen av dem noen gang hadde sammenlignet avføringsprøver i den hensikt å bidra til å avgjøre om de kunne stamme fra samme eller ulik kilde. Det var neppe tilgjengelig noen skikkelig metodebeskrivelse for slike sammenligninger engang i rettsmedisinske lærebøker (det er det knapt i dag heller). Og det verken fantes eller finnes gode kilder med informasjon til hvilken grad av individuell variasjon det er mellom ulike avførings”prøver””.

Professor Per Brandtzæg under Gjenopptakelseskommisjonens

muntlige høring mars 2006:[14]

”- Det finnes absolutt ikke noe grunnlag for å hevde at antatt avføring fra åstedet/offeret og spor funnet på tiltalte kan knytte Torgersen til drapet. Brandtzæg understreker at han er veldig klar på dette punktet, ut fra sitt vitenskapelige ståsted. Avføringsbeviset er helt uten bevisverdi, og representerer et klassisk eksempel på hvordan sakkyndighetsarbeid som ser bort fra tilfeldigheter i funn, kan føre svært galt av sted og overkjøre sunn fornuft. Brandtzæg understreker at vitenskapsmenn ikke utelukkende kan bruke tall og P-verdi, men at de også må bruke sunn fornuft.”

”Kommisjonens vurderinger” (s. 214-215):

”De nye rapportene som foreligger ved domfeltes begjæring i 2005, herunder uttalelsen fra DRK og uttalelsen fra professor Brandtzæg, representerer kun en vurdering og evaluering av arbeidet og erklæringene til de sakkyndige i 1958, som ikke under noen omstendigheter synes å være egnet til å føre til frifinnelse.”

Vår kommentar:

Kommisjonen skriver her at DRKs (2004) og professor Per Brandtzægs (2006) uttalelser ”kun”, dvs. bare eller utelukkende, inneholder en ”vurdering og evaluering” av de sakkyndige uttalelsene fra 1958. Kommisjonen nevner ikke – og forholder seg derfor heller ikke til - DRKs og professor Brandtzægs konklusjon: Avføringsbeviset er uten enhver verdi som bevis for Torgersens skyld. Kommisjonen nevner altså ikke at deres konklusjon var den motsatte av det de sakkyndige i 1958 konkluderte med. Kommisjonens vurdering bygger på feil faktum for så vidt gjelder hva DRK og Brandtzæg har uttalt om bevisverdien av avføringssporet.

4.4 Barnålbeviset

(Rettsoppnevnte sakkyndige i 1958: Professor Henrik Printz og professor Elias Mork.)

Gjenopptakelseskommisjonen har uttalt seg om tre spørsmål når det gjelder barnålbeviset, som vi behandler under A, B og C nedenfor:

A. De sakkyndiges uttalelser i 1958 om opphavet til barnålene i Torgersens

dress

Professor Henrik Printz 1958:[15]

”Den type som forekommer i kjelleren utmerker seg ved å ha forholdsvis korte nåler som er temmelig jevnt avsmalende oppover og i toppen uttrukket til en skarp spiss. Det er hevet over enhver tvil at samtlige 5 nåler som er funnet på siktedes klær alle er av denne samme type og at de i enhver henseende stemmer med nålene fra kjelleren. I en blanding vil det være helt umulig å holde dem fra hverandre.”

Professor Elias Mork 1958:[16]

”Det er full overensstemmelse både i form og størrelse mellom de barnåler som stammer fra kjelleren og de barnåler som er samlet på siktedes klær.

Da barnålenes lengde i vesentlig grad er avhengig av vekstbetingelsene, mens formen er en mer arvelig egenskap, er det meget stor sannsynlighet for at så like barnåler, – både i lengde og form – er av samme mortre.”

Printz (Aftenposten morgen 10. juni 1958):[17]

”Professoren hadde aldri sett maken, og han hadde til og med vært inne på tanken at juletreet kunne skrive seg fra Kaukasien.”

Printz (Morgenbladet for 10. juni 1958):[18]

”Blom Har De sett nåler av den sjeldne type før?

Printz: Nei, aldri.

Blom: Hvorfor er nålene så korte?

Printz: Muligens fordi treet har vokst i skygge og i dårlig jord, muligens står vi foran en mutasjon..”

Mork (Morgenbladet 10. juni 1958):[19]

”Professor Elias Mork bekreftet Printz´s uttalelser på alle punkter. Sammenligning av nålene i klærne og nålene direkte fra treet viser full overensstemmelse.

Dorenfeldt: Kan De gi oss noen sannsynlighetsgrad?

Mork: Jeg vil nødig nevne prosenttall, men jeg vil si at jeg anser det for meget sannsynlig at nålene stammer fra samme tre. Jeg finner det dessuten påfallende og eiendommelig at ingen av de nåler som ble funnet i klærne ligner det minste på de nåler man kan finne ute i skog og mark.”

Statsadvokat Dorenfeldt/lagmann Lunde 1958/1959:

”Dette er et naturvitenskapelig bevis av første klasse, fordi det viste seg at det her gjaldt barnåler av en så ekstraordinær art at de sakkyndige (professor Henrik Printz og professor Elias Mork, min tilføyelse) kunne trekke konklusjoner som ellers ikke ville vært mulige.”

”Kommisjonens vurderinger” (s. 257):

”Kommisjonen kan ikke se at det er grunnlag for domfeltes anførsel

om at Mork og Printz påsto at barnålene i dressen stammet fra

barnålene i kjelleren.”

Vår kommentar:

Kommisjonen skriver her at de sakkyndige i 1958 ikke konkluderte med at barnålene i Torgersens dress stammet fra kjelleren der offeret ble funnet. Sitatene viser både at de sakkyndige faktisk sa det domfelte anfører og at Dorenfeldt og Lunde oppfattet det slik. Gjenopptakelseskommisjonen skriver det motsatte. Det er altså feil.

B. Hva juryen bygde på når gjelder verdien av barnålbeviset i 1958

Det vises til de siterte uttalelsene fra Printz, Mork og Dorenfeldt/Lunde sitert under A.

”Kommisjonens vurderinger” (s. 259):

”Det er uvisst hvorvidt, og i så fall i hvilken grad, lagretten la vekt på barnålbeviset i 1958.”

Vår kommentar:

Kommisjonen skriver her at det er et åpent spørsmål hvilken vekt juryen tilla barnålbeviset. Å legge dette til grunn kunne hatt noe for seg dersom enkelte sakkyndige i 1958 hadde sagt at barnålbeviset knyttet Torgersen til drapet, mens andre sakkyndige hadde sagt det motsatte. Eller dersom de sakkyndige hadde gitt uttrykk for ulike grader av tvil om bevisverdien. Men dette er ikke tilfellet. Tvert imot: De sakkyndige var krystallklare på at barnålbeviset var et meget tungtveiende bevis (Dorenfeldt/Lunde: ”et naturvitenskapelig bevis av første klasse”). Den eneste rimelige slutningen man kan trekke av de sakkyndiges konklusjoner er at barnålbeviset må ha vært av stor betydning for juryens skyldig-kjennelse, altså det motsatte av hva kommisjonen skriver. Kommisjonens forutsetning at det er ”uvisst” hvilken vekt lagretten la på barnålbeviset, er derfor feil.

C. Hvorvidt verdien av barnålbeviset er svekket i 2006 i forhold til i 1958

Det vises til Printz’, Morks og Dorenfeldt/Lundes uttalelser sitert under A.

Barnåler fra kjelleren finnes fremdeles i motsetning til barnålene fra dressen. Men siden de sakkyndige i 1958 konkluderte med at barnålene fra kjelleren og i dressen var fullstendig like, vil granskning av dem fra kjelleren være tilstrekkelig for å kunne ta stilling til om konklusjonen til Printz og Mork om at barnålene var enestående (og derfor et bevis for Torgersens skyld).

Professor Klaus Høiland (biologi), professor Morten Laane (biologi) og forskere ved Norsk Institutt for skogforskning (NISK) har alle sett barnålene fra kjelleren. Samtlige konkluderer med at barnålene er fra vanlig norsk gran og at de ikke skiller seg fra barnåler som kan finnes på undertrykte grantrær (dvs. som vokser i skygge) ute i skogen:

Høiland og Laane (2003):[20]

”Fra Oslo Politidistrikt fikk vi 14. desember 1999 lånt det som fremdeles fins av de opprinnelige barnålene fra kjelleren. De lå i ei petriskål sammen med alskens bøss fra kjelleren. Det var vanlig norsk gran Picea abies (L. Karst). All tvil om at dette kunne være noe eksotisk treslag ble ryddet av veien ved første blikk.

…

[Slike barnåler] fins på nær sagt et hvert undertrykt grantre i skyggefull skog. De opptrer samlet på slike trær, slik at alle nålene vil ha omtrent ens form og størrelse. … Kort sagt: Barnålene fra åstedet lar seg ikke skille fra kontrollnåler fra undertrykte grantrær ute i skogen.”

Norsk Institutt for skogforskning (NISK) (2001):[21]

”Etter vår mening har Laane og Høiland bidratt til å få frem at man i skog kan finne trær som har mer eller mindre av nåler med lengde og bredde og spissvinkel lik nålene fra det gamle juletreet i Skippergt. 10.”[22]

Professor Kaare Venn fra NISK var oppnevnt sakkyndig under Gjenopptakelseskommisjonens åpne høring om bl.a. barnålbeviset i mars 2006. I kommisjonens avgjørelse er Venns forklaring under den åpne høringen i mars 2006 referert bl.a. slik:[23]

”Laane og Høiland konkluderte med at grannåler av slik størrelse og form ikke er uvanlig i skogen. NISK har gitt dem rett i at de kan finnes og er ikke uvanlige … . Nåler av den aktuelle størrelsen er … ikke den vanligst forekommende i norsk skog, men finnes jevnt over på sine steder; på grener på spesielle trær eller på trær på særlige voksesteder.”

Professor Rune Halvorsen Økland var også kommisjonsoppnevnt sakkyndig på barnålbeviset under den åpne høringen i mars 2006. I kommisjonens avgjørelse er Økland referert slik:[24]

”Det sentrale ved barnålbeviset er å fastslå hvor spesielle kjellernålene er. … Etter en gjennomgang av tidligere undersøkelser, oppsummerte han med at korte grannåler er vanlige, og at korte grannåler vanligvis er avflatede og tilspissete, og at korte grannåler finnes overalt i granskog. Både dressnålene og kjellernålene var korte og ettersom de er vanlige i norsk skog, kan det være flere forklaringer på hvorfor Torgersen hadde fem slike nåler i dressen. Verken lengden eller formen på nålene kan brukes som kriterium på felles opphav. Funn av nåler i dressen er forenlig med at Torgersen har vært på åstedet, med det er like forenlig med at dressen har vært et hvilket som helst annet sted hvor det finnes grantrær. Øklands konklusjon var at nålene ikke knytter Torgersen til drapet.”

”Kommisjonens vurderinger” (s. 260):

”Etter kommisjonens vurdering er barnålbeviset i alle fall ikke

svekket.”

Vår kommentar:

Det er ubestridelig at de sakkyndige i 1958 konkluderte med at barnålbeviset var et meget tungtveiende bevis for Torgersens skyld. Grunnen var at barnålene på Torgersens dress og kjelleren, ifølge de sakkyndige, i form og størrelse var forskjellige fra alle andre barnåler ute i skogen.

Kommisjonen skriver at den bevismessige verdien av de fem barnålene som ble funnet i Torgersens dress er minst like stor i dag som i 1958.

Det som siteres fra Printz, Mork og Dorenfeldt/Lunde 1958/1959 viser at de sakkyndige i 1958 trakk slutningen om at barnålene i dressen med meget stor sikkerhet stammet fra barnålene i kjelleren fordi de var helt spesielle og dermed skilte seg fra barnåler fra vanlig norsk gran.

Det er i 2006 enighet mellom alle nye sakkyndige som har sett barnålene fra kjelleren, at det dreier seg om barnåler fra vanlig norsk gran og at de ikke har spesielle kjennetegn som skiller dem fra vanlige barnåler. Dette er det motsatte av det som de sakkyndige uimotsagt konkluderte med i 1958.

Det er uten videre klart at den bevismessige verdi av barnålene reduseres dramatisk ved erkjennelsen i 2006 av at det er tale om barnåler fra vanlig norsk gran uten spesielle kjennetegn og ikke, som det ble lagt til grunn i 1958, helt spesielle og enestående barnåler. Det er kort sagt på det rene at barnålbeviset er verdiløst. Det er derfor feil når Gjenopptakelseskommisjonen legger til grunn at barnålbeviset ikke er svekket.

5. Verdien av de tekniske bevisene i 1958 og 2006

Det fremgår av punkt 4.2 - 4.4 at juryen i 1958 la til grunn at de tre tekniske bevisene med meget stor grad av sikkerhet knyttet Torgersen til drapet.

Den 18. september 2006, tre måneder før Gjenopptakelseskommisjonen traff sin avgjørelse, sendte ti anerkjente forskere med inngående kjennskap til minst ett av det tekniske bevisene, et brev til kommisjonen. Brevet er inntatt i kommisjonens avgjørelse s. 512-513 og har denne ordlyden:

”Undertegnede 10 forskere har alle inngående kjennskap til ett eller flere av de tre tekniske bevisene i Torgersen-saken – tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset. Vi overvar hele eller deler av Gjenopptakelseskommisjonens høring om de tekniske bevisene 27. – 30. mars 2006. Våre fagfelt er medisin, biologi, fysikk, kjemi, statistikk og odontologi. Vi har i mange år arbeidet med naturvitenskapelig problemstillinger, praktisk og teorietisk. Kommisjonen er kjent med våre CV-er.

I tiden etter høringen har vi med undring og stigende uro erfart at enkelte fortsatt hevder at det er mulig å tolke de tekniske bevisene slik at Torgersen kan knyttes til drapet. Dette gjelder dessverre også representanter for påtalemyndigheten. For at det ikke skal herske noen tvil når Gjenopptakelseskommisjonen i løpet av året avgjør om Torgersen-saken skal gjenopptas, ønsker vi med dette brevet å si klart fra at en slik tolkning ikke er vitenskapelig holdbar og derfor heller ikke sannhetssøkende.

Grunnen er enkel: De sakkyndige i 1958 verken hadde eller brukte metoder som kunne gi svar på hvorvidt de tekniske sporene på åstedet/offeret knyttet Torgersen til drapet. Likevel uttalte de sakkyndige i 1958 at tannbittbeviset, barnålbeviset og avføringsbeviset med nær 100 prosent sikkerhet knyttet Torgersen til drapet . Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958. Det er like fullt vår plikt som samfunnsengasjerte fagpersoner å presisere at det er hevet over enhver rasjonell tvil at det var nettopp dette som dessverre skjedde.”

Brevet er undertegnet av:

Professor dr.philos. Per Brandtzæg (medisin)

Professor dr.med. Trond Eskeland (medisin)

Professor dr.med. Per Holck (medisin)

Professor dr.philos. Morten Laane (biologi)

Professor dr.philos. Klaus Høiland (biologi)

Professor dr.philos. Rune Halvorsen Økland (biologi)

Professor dr.philos. Ragnar Bye (kjemi)

Seniorforsker dr.med. Per Flood (medisin)

Forsker dr.scient. Jon Ingulf Medbø (fysiologi)

Professor DDS David Senn (USA, rettsodontologi)

Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av ”Henvendelse fra sakkyndige vedrørende de tekniske bevisene” (s. 513):

”Påstanden om at de sakkyndige i 1958 uttalte at tannbittbeviset, barnålbeviset, og avføringsbeviset med nær 100 % sikkerhet knyttet Torgersen til drapet, er for øvrig vitterlig ikke korrekt.”

Vår kommentar:

Kommisjonens utsagn innebærer for det første en påstand om at de sakkyndige i 1958 ikke med nær 100 prosent sikkerhet knyttet Torgersen til drapet. Som dokumentert ovenfor er det utvilsomt feil. Vi nevner stikkordmessig:

Tannbittbeviset: ”identitet”

Avføringsbeviset: ”samtlige prøver stammet fra samme kilde, nemlig fra den drepte”

Barnålbeviset: ”et naturvitenskapelig bevis av første klasse”

Herav følger at det er feil når kommisjonen legger til grunn at de tekniske bevisene ikke med stor grad av sikkerhet knyttet Torgersen til drapet. Det er det motsatte som er sannheten.

Kommisjonen skriver for det andre at det ”vitterlig” ikke er korrekt når de 10 forskerne legger til grunn at de sakkyndige i 1958 anså de tekniske bevisene i 1958 for å være meget sikre (”med nær 100 prosent sikkerhet”).

At noe er ”vitterlig” betyr i juridisk språkbruk at et faktisk forhold er så sikkert at dommeren i en straffesak kan bygge på det selv om det ikke har vært noen bevisførsel om det.[25] I vanlig språkbruk betyr ”vitterlig” at noe er helt sikkert og derfor ikke kan være gjenstand for diskusjon.[26] Den juridiske og den vanlige betydningen av ordet ”vitterlig” er altså i hovedsak sammenfallende. Vi legger til grunn at det er i denne forstand kommisjonen bruker ordet vitterlig. Derav følger at kommisjonens utsagn er feil.

Det de ti forskerne, ved å bruke uttrykket ”med nær 100 prosent sikkerhet”, gir uttrykk for i brevet, er at de sakkyndige i 1958 uttalte at det var meget stor sannsynlighet for at de tre tekniske bevisene knyttet Torgersen til drapet. Dette utsagnet har de, som påvist ovenfor, full dekning for. Å påstå, som kommisjonen gjør, at deres utsagn ”vitterlig ikke [er] korrekt”, er derfor feil.

6. Oppsummering og konklusjon

1. Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse av 8. desember 2006 om å avslå Torgersens krav om gjenopptakelse, bygger på en rekke feil for så vidt gjelder tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset.

2. Feilene består i:

· Kommisjonen legger ikke til grunn for sine vurderinger de fakta som ble lagt til grunn i 1958. I stor grad legges en motsatt oppfatning til grunn.

· Kommisjonen tar ikke hensyn til nye sakkyndiges og DRKs konklusjoner som viser at de tekniske sporene er verdiløse som bevis for Torgersens skyld.

· Kommisjonen konklusjon om at barnålbeviset fremdeles knytter Torgersen til drapet (”ikke svekket”), finnes det ikke faglig grunnlag for.

3. Vi anser våre konklusjoner som sikre i den forstand at det ikke er mulig å tolke de dokumenterte utsagn på andre måter i en søken etter sannheten.

Det ligger utenfor dette notatets ramme å ta stilling til betydningen av de påviste feilene for så vidt gjelder om saken ville ha blitt gjenopptatt dersom Gjenopptakeleseskommisjonen hadde bygd på riktig oppfatning av de tre tekniske sporenes bevisverdi. Vi vil imidlertid fremholde at for oss er det utenkelig at gjenopptakelse ikke ville ha blitt resultatet dersom kommisjonen hadde lagt de dokumenterbare fakta til grunn.

Oslo, 25. april 2008

Per Brandtzæg Ståle Eskeland

[1] Gjenopptakelseskommisjonen skriver at den har ”iakttatt” Dorenfeldts redegjørelse (s. 46) og den har sitert setningen (s. 47). Det er derfor ingen tvil om at Gjenopptakelseskommisjonen har vært klar over betydningen av Dorenfeldts redegjørelse.

[2] Gjenopptakelseskommisjonen siterer Lundes uttalelse (s. 47). Det er derfor heller ingen tvil om at Gjenopptakelseskommisjonen har vært klar over at Lunde reservasjonsløst stilte seg bak Dorenfeldts redegjørelse for hva juryen hadde fått høre fra de sakkyndige under hovedforhandlingen.

[3] Andre avsnitt i Strøms konklusjon er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 71, andre og tredje avsnitt er sitert s. 91-92.

[4] Det siterte er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 92 og 114.

[5] Det har aldri noen gang vært hevdet at biteren er en annen person enn den som drepte Rigmor Johnsen.

[6] Aaser/Skulberg uttalte seg bare om avføringen var fra menneske eller dyr. Deres uttalelse (som gikk ut på at den sannsynligvis var fra menneske) tas derfor ikke med her.

[7] Det siterte er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 180 og s. 211.

[8] Det siterte er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 167 og 212.

[9] Det siterte er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. s.168 (delvis) og s. 212.

[10] Det siterte er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 168 (delvis) og s. 212.

[11] Det siterte er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 213.

[12] Det siterte er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 182.

[13] Det siterte er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 175-176.

[14] Slik Brandtzægs forklaring under den muntlige høringen for Gjenopptakelseskommisjonen er gjengitt i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 204-205.

[15] Det siterte er delvis sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 258.

[16] Andre avsnitt i sitatet er sitert i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 219.

[17] Avisreferater fra hovedforhandlingen 2.–16. juni 1958 s. 72−73. Morgenposten 10. juni 1958 refererer Printz på samme måte, både med hensyn til sjeldenhet (”aldri … sett maken”) og med hensyn til muligheten for kaukasisk opprinnelse. Avisreferater fra hovedforhandlingen 2.–16. juni 1958 s. 82−83.

[18] Avisreferater fra hovedforhandlingen 2.–16. juni 1958 s. 81.

[20] Barnålbeviset 1957 – 2005 Del B s. 58 og s. 62.

[21] Barnålbeviset 1957 – 2005 Del B s. 120.

[22] Husnummeret 10 er feilskrift for nummer 6 b.

[23] Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 250..

[24] Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse s. 246-247.

[25] Andenæs, Johs. : Norsk straffeprosess Bind I s. 182.

[26] Norsk Illustrert Ordbok 1993 s. 985: Vitterlig: ”bekjent, bevislig, manifest, notorisk, ubestridelig, unektelig, uomtvistelig”.