Denne kommentaren ble trykket i Klassekampen 30. juni 2009

Ottar Brox:

En merkelig dom

Justismordet i prosessene mot Fredrik F. Torgersen avler flere justismord. Ståle Eskeland, som har brukt tusenvis av timer på arbeidet for å få frikjent Torgersen, er i tingretten dømt til å betale en kvart million i erstatning og saksomkostninger. Det er straffen for å ha gjort noe som ikke kan være annet enn et bidrag til å få rettet opp en stor urett.

Alle som tilhører en profesjon eller en akademisk disiplin har lett for å identifisere seg med kolleger, og forsvare dem i offentligheten om de utsettes for kritikk. Å forsvare en kollega, eller unnlate å kritisere vedkommende, er å forsvare eget fag eller profesjon. Dette er forståelig, selv om det kan hindre at et fag som mitt eget får ”realisert sitt forbedringspotensiale”. Men virkelig alvorlig er den interne kollegiale lojaliteten i strafferettsvesenet, for den ser ut til å være en trussel mot rettssikkerheten og mot grunnleggende menneskerettigheter.

Det Eskeland er dømt for, er i prinsippet å gjøre dem som skal opprettholde lov og orden en nødvendig tjeneste. I mange kriminalromaner – og naturligvis også i slike historier fra virkeligheten – ber politiet publikum om å bidra med tips som kan lette oppklaringa. Det reduserer bl.a. risikoen for den vanligste polititabben: at etterforskerne konsentrerer seg så sterkt om ett spor, om en mistenkt, at saka ikke blir oppklart, eller at feil person blir dømt.

Når det gjelder mordet på Rigmor Johnsen i 1957, mener Eskeland at politiet var så sikre på at de hadde tatt rett mann at de ignorerte andre muligheter, som for eksempel at den skyldige kunne bo i gården, eller finnes innafor offerets egen familie. Siden han – som mange andre – betraktet mordet som uoppklart, må hans brev til Gjenopptakelseskommisjonen oppfattes på samme måte som et tips til etterforskerne, altså som et forsøk på å hjelpe myndighetene til å finne den skyldige. Slike tips må sjølsagt under arbeidet med saka behandles konfidensielt av politiet, og det kan vel aldri ha hendt at feilaktige eller ubegrunnete tips har ført til injuriesøksmål mot informanten?

Det som skjedde var altså at Kommisjonen offentliggjorde Eskelands brev, noe som førte til injuriesak og dom mot ham. Det må vel være omtrent det samme som om jeg ringte til politiet etter på avstand å ha vært vitne til et overfall, og fortalte dem at jeg syntes jeg kjente igjen overfallsmannen som en nabo – og deretter blitt saksøkt av naboen, som viste seg å være uskyldig.

Om Eskeland har gjort noe kritikkverdig i denne saka, må det være at han ikke sikret seg bedre mot at Kommisjonen lekket dette brevet til mediene. Om ikke mediene hadde blitt informert, kunne dette umulig ha blitt noen sak. Men om han hadde blitt dømt for denne forsømmelsen, som så vidt er berørt i domsdokumentet, ville det ha vært en ytterst interessant dom for tabloidene: Professor i jus dømt for mangel på fantasi! Det koster altså Eskeland en kvart million at han ikke kunne tenke seg at rettsvesenet kunne bruke dette brevet i et forsøk på å diskreditere ham, og dermed redusere risikoen for at han fortsatte å plage rettsvesenet med Torgersen-saka.

Men det er visst akkurat det Eskeland har tenkt å gjøre. Ifølge en pressemelding har han ikke anket dommen, som både han og andre mener må være uriktig, fordi det ville forstyrre og forsinke arbeidet med å få rettet opp den gamle uretten mot Fredrik Fasting Torgersen. Om en setter seg aldri så lite inn i denne saka, er det absolutt uforståelig at Gjenopptakelseskommisjonen avviste ny behandling. For det er i dag ingen ting igjen av de ”bevisene” som tydeligvis var avgjørende da Torgersen ble dømt til å tilbringe så mange av sitt livs beste år bak murene, og resten av livet til desperate forsøk på å få saka tatt opp igjen. De beste naturviterne og medisinerne i landet har gjennomgått såvel tann-”beviset”, barnål-”beviset” og andre parodier på bevisvurdering og funnet dem verdiløse, men det har prellet av på en kommisjon som ikke ser ut til å ha lært noe av de andre justismordene som det har kostet bra mennesker mange års arbeid å få gjenopptatt.